Lederartikkel Offisersbladet nr 2 2009
Våren er i anmarsj og NATO-øvelsen Cold Response pågår for fullt i Nord-Norge. Jeg rekker ikke å få med en utvidet artikkel fra øvelsen i denne utgave, men 800 eksemplarer av dette Offisersbladet vil bli spredd rundt i øvingsteigen, slik at øvingsdeltagerne får litt å lese på i ledige stunder, og forhåpentligvis også får med seg siste nytt om aktivitet i Forsvaret. Et stort ”BFO-apparat” vil reise rundt under hele øvelsen, både for å treffe medlemmer og ikke-medlemmer, samt for å ta bilder fra øvelsen.
Så til mitt budskap som relaterer seg til overskriften i denne redaktørspalten, i dette Offisersbladet, har jeg et meget spesielt intervju med en mann som på grunn av sine meningers mot og sin frittalenhet, fikk oppleve maktens vrede, med trusler om avskjed. Jeg snakker om viseadmiral Jan Reksten. Dere kan selv lese artikkelen og vurdere, men dette tilfellet er nok ikke enestående. I Forsvaret har det utviklet seg en kultur, der det er en risikosport å ha mot til å si hva man egentlig mener, i alle fall hvis det du mener, ikke er i samsvar med Forsvarets øverste militære og politiske ledelses synspunkter og avgjørelser. Karrieren og videre avansement kan nemlig raskt få en bråstopp.
Som redaktør i Offisersbladet, har heller ikke jeg sluppet unna ubehageligheter når jeg har fremført egne meninger i denne spalten, eller for den saks skyld har trykket egne, eller andres artikler. Kanskje spesielt de artikler hvor Offiserbladet som det eneste militærfaglige magasin, prøver å bedrive en viss form for kritisk journalistikk.
Offisersbladet drives nemlig etter redaktørplakaten, og som redaktør ønsker jeg i utgangspunktet å være en del av den frie presse. Men selvfølgelig er jeg også klar over bladets plass i BFOs organisasjon, samt det faktum at bladet risikerer å kritisere hendelser i tjenestegrener/fagfelt, der vi også har våre medlemmer. Men dette må nødvendigvis ikke være krefter som jobber imot hverandre. Vi må faktisk alle tåle å få litt kritikk iblant. Så sant kritikken er berettiget og begrunnet, så har vi sikkert i utgangspunktet et forbedringspotensiale.
Det mangler som dere skjønner ikke på tilbakemeldinger til meg etter en utgivelse av Offisersbladet. De fleste er positive, men noen er også kritiske, enten de er fra BFOmedlemmer, eller fra forsvarets ledelse, ofte fordi innholdet ikke sammenfaller med det de mener er riktig. Og her er vi ved kjernen til hele utfordringen. BFO har medlemmer fra alle tjenestefelter, fra befalsskoleelever til generaler og admiraler. Skal jeg unngå å ”tråkke noen på føttene”, så må jeg kanskje gjøre som menighetsblader flest, og rope Halleluja i alle retninger, og kun fortelle om flaggene som vaiet, og at det norske flagget vaiet mest.
Er det det vi vil ha? Det håper jeg virkelig ikke, for Offisersbladet ønsker nemlig også i fremtiden å stimulere til debatt, selv om temperaturen blir høy. Alle er i utgangspunktet meningsberettiget, og alle som ønsker å uttrykke seg, skal få slippe til i Offisersbladet. Vi har tross alt ytringsfrihet i dette landet.
Einar Holst Clausen Redaktør
(0) Trackbacks •