Lederartikkel Offisersbladet nr 7 2008
For alle jagerflygere og hele det operative miljøet i Luftforsvaret for den saks skyld, kom julenissen tidlig i 2008. Regjerings-julenissen kom overraskende, og fire uker før planen, inn med sitt budskap om at Joint Strike Fighter(JSF) skal bli Norges neste kampfly. Man kan undres over at valget ble kunngjort allerede nå, og man kan undres over at en tilsynelatende jevn kamp mellom JSF og Gripen, plutselig ble til en overveldende seier til JSF.
Og sannelig hadde ikke JSF plutselig blitt mye billigere enn Gripen også. Jeg har vært på flere offisielle presentasjoner av begge kampflyene, og la det ikke være noen tvil om at JSF er et svært avansert 5. generasjonsnivå kampfly, som helt klart vil gjøre jobben i fremtidens luftforsvar.
Men det som pirrer min nysgjerrighet, er sannsynligheten for at det kan være andre faktorer som har vært avgjørende i valget av kampfly. Et åpent spørsmål fra meg er, hvem som satte hvilke krav vi har til fremtidens kampfly i Norge? Eurofighter trakk seg blant annet fordi de mente disse kravene var spesialtilpasset til JSF.
Å kalle en spade for en spade: Det ligger i kortene at Norge som et NATO-land, viser lojalitet og velger riktig. Det er heller ingen tvil om at Norge kjenner sin historie, der USA i etterkrigstiden og frem til 70-80-tallet i realiteten bygget opp hele forsvaret vårt, med basestrukturer og materiell. Det er heller ingen hemmelighet at Norge med sitt minimumsforsvar, er totalt avhengig av fremtidig hjelp fra USA og NATO, om en krise skulle oppstå. Ser man dette i sammenheng med at Lockheed Martin sliter på hjemmebane og er mer enn interesserte i å få signert de første kontraktene, så har Norge tydeligvis fått en særdeles god pris på kjøp av 48 Joint Strike Fighter, eller 56 som også er nevnt. Spørsmålet er om det hele har vært et spill for galleriet, en lek med tall, eller den besnærende tanken at forsvarsminister Strøm-Erichsen ved denne tilsynelatende harde konkurransen mellom de to kandidater, har oppnådd bedre gjenkjøpsavtaler og et betydelig prisavslag fra Lockheed Martin. Hun vil i så fall gå inn i historien som en skikkelig kremmer.
I forrige utgave av Offisersbladet hadde jeg et åtte siders temahefte om militært lederskap og utdanning. Et aktuelt tema som mange har vært, og bør være opptatt av.
Meningen var å få satt dette på kartet, og få i gang en konstruktiv debatt. BFO ønsker da også å gjøre dette til et satsningsområde, da det har stor innvirkning på så vel forsvarets fremtid, som for personellet.
Jeg håper på reaksjoner og tilbakemeldinger fra leserne, og vil la alle meninger rundt temaet bli hørt. I utgave 1/2009, blir temaet avdelingsbefalsordningen, der flere sider av ordningen vil bli belyst og debattert. Også her inviteres leserne til å komme med sine erfaringer og meninger.
Ellers er det hyggelig å oppleve og kunne skrive om BFOs fremgang og medlemsvekst om dagen. Jeg tror at BFOs politiske uavhengighet og faglige styrke, i stadig større grad blir satt pris på blant befal ute ved avdelinger. I tillegg har BFOs hovedorganisasjon YS, virkelig markert seg som et alternativ til LO. Og når det snakkes om politisk uavhengighet, er det da også mange som har lagt merke til at LO-forbundet Norges Offisersforbund i en tid med rød/grønn regjering med SV på lasset, har vært mistenkelig rolige og positive til det meste som skjer i forsvaret med Strøm-Erichsen ved roret. BFO har derimot alltid sagt ifra når ”skipet” kommer ut av kurs, uavhengig av hvilken regjering vi har. Friheten til å mene hva man vil, når man vil, uten politiske bindinger, er og blir en av BFOs styrkepilarer, noe som er til det beste for alle ansatte i Forsvaret.
Jeg ønsker alle lesere en Riktig God Jul og Et Godt Nytt År! Og gratulerer Luftforsvaret! Dere har fått gaven allerede, og dette blir bra!
Einar Holst Clausen Redaktør
(0) Trackbacks •