Hæren som historisk sett mer eller mindre har vært Forsvarets ryggrad, fremstår i dag som en sterkt falmet stolthet.

Trusselbildet har riktig nok forandret seg radikalt de siste 10-årene, og da også Stortingets vilje til å finansiere en relativt stor mobiliseringshær. Derfor har brigade etter brigade blitt lagt ned, inntil vi i dag står igjen med kun én brigade, samt noen bataljoner med støttefunksjoner. Mobiliseringshæren som skulle forsvare vårt land og våre nasjonale ressurser er dermed en saga blott, og Hæren er nesten redusert til kunå være en produsent av det som populært kalles ”hurtig gripbare innsatsstyrker” på bataljons størrelse. Disse skal kunne delta i internasjonale operasjoner, ledet av enten NATO eller FN. Som kjent har vi i dag en bataljon stående i Afghanistan(ISAF).

Norge er i ferd med å få et svært moderne innsatsforsvar, og den nye Hæren er en avgjørende viktig del av dette. Det norske forsvaret er mindre målt i antall personell enn under den kalde krigen, men enhetenes kvalitet, stridsevne og tilgjengelighet er løftet til et nivå som representerer et kvantesprang sammenliknet med det gamle mobiliseringsforsvaret. Nedbyggingen fant sted frem mot 2005. Siden den gang har Forsvaret blitt større.