Redaktøren: Hektisk vårperiode 3
Historisk felles lederkonferanse 6
Tilbakeblikk 10
Brigade Nord – en illusjon? 12
BFO på øvelse Cold Response 2012 18
BFO leder: 22
Giv akt! 23
Hva skjer? 24
KAFO&BESO 34
Forsvaret med i NATOs
Global Hawk-bakkeovervåking 36
Kjekt å ha! 38
Leserbrev 40
Øvelse gjør mester 42
En ny vår for logistikk i Luftforsvaret 43
London calling 44
Velfortjent heder! 46
Intervju: Petter Jansen – ny sjef FLO 48
Forsvarsbygg – en kostbar «Stat i Staten» 52
Litt av hvert 54
Norske styrker ut av Fayrab i høst 56
Internasjonale nyheter 58

Redaktøren: Høyt tempo hele tiden 3
Norge første partnernasjon som fikk
inspisere F-35
6 Raven B sparer norske liv 12
Krevende å seile med skylapper på! 14
Kursing av Forsvarets hovedarbeidsmiljøutvalg 16
BFO leder: 18
Giv akt! 19
Hva skjer? 20
KAFO&BESO 32
Overlegen seier til Krigsskolen! 34
Kjekt å ha! 36
Leserbrev 38
Setermoen får Archer høsten 2013 40
Intervju: Har du lyst til å bli forsvarets hovedverneombud 44
Filmanmeldelse: Hamilton – I nasjonens interesse 46
Krigsskolens føringsøvelse 2012 48
Tilbakeblikk 50
Litt av hvert 52
40 jagarfly i samtrening 54
Fellesopptaket til Krigsskolene 55
Ildsjel med eget forsvarsmuseum! 56
Internasjonale nyheter 58

Jeg måtte bruke et par dager og virkelig kjenne etter om dette var realistisk for meg på så kort varsel. Hadde jeg det nødvendige grunnlaget for å tåle den fysiske påkjenningen? Hvor skal jeg få tak i penger? Kan jeg ta fri fra jobben så lenge? Og så videre. En hel del praktiske spørsmål og utfordringer tårnet seg opp i løpet av telefonsamtalen jeg fikk i begynnelsen av September – ”Hei, vi er en gjeng som skal gå på ski til Sydpolen i Amundsens fotspor, hvor en har trukket seg, er du interessert?” Om jeg er interessert?? Det tok et par dager med ”reality check” før jeg kastet meg rundt og begynte med forberedelsene. Kanskje er jeg litt gal, og kanskje må man være litt utenom det vanlige for å gjøre noe så ekstremt som dette. Men så har jeg alltid vært kjærringa mot strømmen. Innerst inne kjente jeg at så lenge det praktiske kommer på plass, har jeg klokketro på meg selv at jeg skal klare å gjennomføre turen. En utfordring er det fysiske, men der har jeg et solid grunnlag ettersom jeg trener mye i forbindelse med jobben. Det andre er det mentale, hvor jeg også har vært satt på prøve før – og jeg er ikke en som gir meg så lett når det begynner å butte imot. Det er kanskje en av mine sterke sider som har hjulpet meg fram til der jeg er i dag som offiser i Forsvaret. Mest av alt kjente jeg at denne sjansen får jeg kun en gang i livet, og griper jeg ikke den nå kommer jeg til å angre senere. Jeg lever etter mottoet at i morgen kan det være for seint, og jeg skal ikke angre på alt jeg ikke gjorde.

Og det var det! Det ble en hektisk periode fra starten av september til avreise fra Norge 1.november, og det var ikke mer enn tiden og veien – bokstavlig talt. Knebøy og manualer ble byttet ut med timeslange treningsøkter med å dra bildekk, kostholdet ble lagt om for å legge på meg ca 10 kilo spekk før turen.. som i seg selv var en interessant prosess. Hvilken jente ØNSKER vel å gå opp i vekt?? Det viktigste for meg var å sørge for at jeg var godt nok forberedt fysisk før turen, og det skal sies at det er knallhard disiplin å drikke matolje flere ganger om dagen for så å dra dekk i 6 timer. Rent bortsett fra at flightsuiten ble noget trang i prosessen kom de fleste praktiske ting på plass etter hvert. Med tidspresset jeg hadde ble det så som så med sponsorjakt, men heldigvis fikk jeg noen få viktige sponsorer. Allergimat.no stilte opp med mat da jeg har et tilpasset kosthold, Nøstebarn.no stilte opp med ulltøy, Uhrweder.com stilte opp med randoski og bindinger til kitingen ut fra sydpolen, Kolbjørn Olsen AS med ipod og fotokamera og BFO støttet meg økonomisk. I tillegg inngikk jeg et samarbeid med jobben for å kunne få dra på tur og være borte fra arbeid en periode. Ikke mange, men viktige støttespillere som bidro til at turen ble en minnerik opplevelse.

Planen er å gå i Amundsens fotspor slik han gjorde for 100 år siden, og nå fram til polpunktet på 100 års dagen den 14.desember. Men viktigst av alt var å komme fram i god behold. Det sies at Antarktis er et av verdens mest ugjestmilde strøk, og at det er monotont å skulle gå på ski over de endeløse hvite slettene hvor utsikten ikke endrer seg nevneverdig fra dag til dag. Enhver liten feil kan få store konsekvenser, og hele tiden er man i ”moder jords” grep. Vi visste ikke helt hva vi kunne forvente oss, og ingen forventet at det skulle være som å rusle inn i den norske fjellheimen en vinterdag. Så jeg forberedte meg på det verste jeg kunne tenke meg, og fikk ta det derfra. Samtidig ville det også være interessant å dra på en ekstrem ekspedisjon med folk man ikke kjenner nevneverdig fra før, men heldigvis var det denne gangen ingen grunn til bekymring – de andre deltakerne på turen hadde jeg blitt med til verdens ende om så. Alle sammen møtte opp i Punta Arenas i Chile for å forberede oss til turen. Vi måtte pakke alt klart i pulkene, og vi brukte ei uke på å veie havregryn og annen gryn med pinlig nøyaktighet for å holde vekta på pulkene så lavt som mulig. Etter iherdig jobbing og en fantastisk teaminnsats var vi pakket og klare til planlagt avreisedato..og værgudene var ikke samarbeidsvillig. TO UKER ble vi værende på overtid i Punta Arenas før vi endelig fikk scramble om å være klar til den 5 timers flyturen til Union Glacier og det første møtet med Antarktis. Det synet som møtte oss var helt fantastisk! Og veldig kaldt. Union Glacier er et knutepunkt for alle ekspedisjonene som starter ut fra denne sektoren i Antarktis, og det er en sesongbasert base bestående av telt og containere hvor alt ryddes bort til siste lille papirrusk når sesongen er over. De som jobber her er en gjeng med mye kompetanse og et fantastisk humør og gjestfrihet – og det var som å oppgradere fra økonomiklasse i Punta Arenas til Business i Union Glacier. Maten, servicen og ikke minst naturen var helt eksepsjonell!

Dessverre var værgudene ved startpunktet vårt på Rossisen ved Axel Heiberg heller ikke med oss, så vi fikk enda en uke med venting i Union Glacier før vi kunne spenne skiene på og legge i vei. Ventingen var ikke noe problem med en så munter gjeng, men det var godt endelig å komme i gang 26.november! Vår første barriere var Axel Heiberg breen, med sin stigning fra 600moh opp til 2800moh – kanskje den mest slitsomme delen av turen, men absolutt turens høydepunkt! Aldri har jeg sett et mer majestetisk landskap med bratte fjellsider som rager over oss på sidene, og midt imot en vegg av is med bresprekker som kan romme hus, og vi kan kun forestille oss hva Amundsen og hans menn må ha tenkt for 100 år siden da dette synet møtte dem. Utsikten tar pusten fra oss og vi er fra oss av beundring og fryd over alt vi ser og opplever, til tross for tunge bratte motbakker i puddersnø. Dette var en helt unik og fantastisk opplevelse som vanskelig kan beskrives med ord. Det braker under føttene på oss når snøen setter seg, bresprekkene gaper mot deg med det uendelig svarte dypet, i fjellsidene går det isras med en voldsom buldring som er det eneste som bryter lyden av knirkende binding og sprakende snø under skiene. Hele veien opp breen til platået hadde vi strålende sol, og det var så varmt at vi gikk kun i innerste ulltrøye. Et mer fotogent landskap skal man lete lenge etter og dette må være enhver fotografs våte drøm. Helt fantastisk – ganske enkelt!

Opp mot platået på 2800 moh begynte vi å kjenne vekten av de 80kg tunge pulkene, og legger du på høyden i tillegg så har kroppen nok med å holde blodpumpa i gang i utgagnspunktet. Hvis man i tillegg er lettere matforgiftet av harsk mat (etter den lange ventetiden i punta arenas har maten vært lagret på et varmt lager og fettholdig mat har harsknet) så kjenner man virkelig at man lever. Ikke nødvendigvis den beste måten å kjenne det på, og selv vikinger fra kalde nord hadde en tøff tid å overkomme. Etter hvert som spy-fornemmelsene og spraybæsj-tilstandene i gruppa ikke ble noe bedre skjønte vi at noe var galt fatt, og etter et par dager hvor vi tok ut smøret fra maten var det som himmel og helvete i forskjell – og overskuddet kom tilbake på null komma niks! HELDIGVIS var det ikke bare at man er dårlig trent!! Men det hadde satt sine spor, og intervalltrening aka 1time og 10min pause i 8 økter med makspuls og makspust førte til kuldehoste – noe som heller ikke anbefales. Men da har man i alle fall lært noe nytt til neste tur man skal ut på. Men vi har et stykke å tilbakelegge da vi ikke er halvveis på vår. Herfra er det rette skispor straka vegen mot sydpolen i alt fra ”varmt” vær, vindstille og sol til 15 sekundmeter vind fra venstre og whiteout. Antarktis har noe å by for enhver smak, og selv om utsikten framover kun avveksles av hvem du går bak er det fortsatt mye naturopplevelse når man virkelig ser etter. Snøen som danser over skiene i vinden, sastrugiene og formasjonene i snøen som varierer fra flatt til bølgelandskap. Halo rundt solen, regnbuen, snøen som glitrer i lufta og alle skyformasjoner som er å oppdrive. ”Sånn går nu dagan!”

Dagene starter med vekking og frokost før vi starter på dagens ca 30 km i snitt tilbakelagt daglig distanse. Siden det er så mye vind, lange pulkdrag, ansiktsmasker, luer og hetter med pels er det vanskelig å holde noe form for samtale mens vi går, så vi overlates til egne tanker hele dagen – og det er kanskje det beste med å være så avskåret fra verden for øvrig. Man lever kun i nuet og hele verden utenfor er glemt. Vi snakker om rekreasjon på høyeste nivå! Tankene drifter fra den ene til det neste, ingen bekymringer annet enn å få i seg nok vann og mat i løpet av dagen, og hva enn som skjer i verden og hjemme kan man ikke få gjort noe med, så man bruker heller ikke energi på å bekymre seg over det.

Dagen avsluttes med å sette opp telt, smelte vann, spise mat, sjekke kropp og ansikt for skader og frostskader før man kryper inn i posen og sover noen timer. Det siste ansiktet jeg så om kvelden, og det første jeg så om morgenen var min teltmakker Gøril – og vi utviklet et velbalansert samarbeid hvor rutinene gikk som perler på snor og vi trengte ikke snakke sammen for å skjønne hva som skulle skje neste. Å leve så tett på et fremmed menneske tenkte jeg kanskje var den største utfordringen, for det er vel selvsagt at konflikter vil oppstå på en tur som dette! Til tider var det litt konflikter i gruppa, såpass ærlig må man være, men i jente-teltet var det god stemning! En tidlig forventningsavklaring, og innføring av en regel som jeg alltid bruker på tur med andre ”Kun èn får være sliten, sur og grinete av gangen – når den ene har påropt seg den retten er det opp til den andre å holde motet oppe” – gikk det over all forventning! Det høres teit ut, men det funker. Testet i Antarktis. Vi utviklet et samarbeid hvor vi tok vare på hverandre på turen, vi snakket godt sammen og målet vårt var å komme fram med helse og hodet i godt hold uten å se ut som vi var overkjørt av et tog. Selvsagt var vi i kjelleren enkelte dager og hentet det siste av kreftene – og da var det viktig å ha noen rundt seg som en kunne stole på som visste hva som måtte til og hva som skulle gjøres slik at man raskest mulig kom seg i restitueringen. Samarbeidet var helt upåklagelig, og beviset ligger i at vi kom til sydpolen som de eneste uten frostskader, og vi var fortsatt glade i hverandre.

Etter dager med skigåing, en fot foran den andre, kom vi til sydpolen natt til 19.desember, 22 dager på ski, fem dager etter 100 års jubileet. Det viktigste for oss var å fullføre turen som planlagt framfor å benytte alternative framkomstmiddel for å rekke seremonien. Og når sant skal sies var det deilig å komme fram til et stille polpunkt uten å stå i kø, hvor vi kunne sove så mye som vi trengte uten støy rundt oss og fylle på fettreservene uten at det ble tomt i gryta. Vi nøt dagene med velfortjent restitusjon etter å ha gått på ski uten liggedager på turen, og for noen endte turen her mens det for andre bare var halvveis. Tiden rant ut for min del, og turen endte for meg her. Selve oppdraget var å gå på ski til sydpolen ’unsupported og unassisted’, og kitingen ut fra polen ville vært desserten. Jeg fikk dessverre ikke vært med på kitingen, og jeg er sikker på de har hatt litt av en opplevelse med kite og skiseil. For min del gikk turen tilbake til Norge og jobb, og ikke minst restitusjon etter strabasene, og sjelden har jeg sovet så mye over lengre tid som da jeg kom hjem igjen. Jeg er stolt av meg selv vel vitende at jeg nådde hovedmålet mitt og drømmen om å gå på ski til sydpolen, og at jeg kom meg igjennom utfordringene og påkjenningene. Jeg er ikke i tvil om at min bakgrunn fra Forsvaret og den utdannelsen jeg har tatt har hjulpet meg på turen og gjort det til en av mitt livs mest fantastiske opplevelse. Nå sikter jeg mot den neste drømmen… hvor enn den tar meg.

Takk for turen!

FAKTA
Linn Elise Rølvåg
- Eneste kvinnelige Bell-pilot i Norge,
- Befalsskole
- 3-årig krigsskole
- Flyskolen i Norge/USA
- Flyger ved 339 skvadron Bardufoss

Av Linn Elise Rølvåg

Artilleriet har en sterk tradisjon og avdelingskultur gjennom sin årlige feiring av artilleristers skytshelgen, St. Barbara. Fjerde desember hvert år møtes artillerister til både faglig og sosialt program, med tilhørende oppmerksomhet til de som har levert prestasjoner som fortjener oppmerksomhet. Artilleristenes valgspråk – Gjør rett, frykt ingen! – er et utmerket konsentrat av de holdninger, verdier, ferdigheter, egenskaper og krav som forventes av og stilles til offiserer. Artilleribataljonen ønsker å gjøre rett, og har derfor tatt et initiativ til å ta vare på våre. Gjennom handling og praksis. Vi kontaktet derfor alle befal som har deployert til Afghanistan som FAC/JTAC med/ for artilleriet til en egen samling i forbindelse med årets feiring av St. Barbara.

Fremmøte var satt til ettermiddag/ kveld fredag andre desember, med uformell samling i Norges kanskje mest tradisjonsrike befalsmesse. Lørdag startet programmet med en omvising i Setermoen leir, som har gjennomgått enorme endringer siden år 2000. Deretter bød programmet blant annet på velkomst fra bataljonssjef, oberstløytnant Ole Kristian Karlsen, som også informerte om Artilleribataljonen og feltartilleriet i dag og nær fremtid. Orientering og diskusjon om fag-tjenesten for FAC/JTAC og tilhørende materiell og utvikling hører naturlig hjemme i et slikt program, og her fikk de inviterte diskutere med sine egne, på sitt eget “stammespråk.” En generell diskusjon rundt fenomenet ivaretakelse fikk vi også gjort, i tillegg til god anledning til å snakke om hva den enkelte driver med og hvordan man har det. Lørdag kveld ble det offisielle programmet avsluttet med en enkel middag, hvor den enkelte fikk overrakt det nye kvalifikasjonsmerket som synliggjør statusen som FAC/JTAC. Deretter var det “fri strid” sammen med gamle og nye kolleger i messa. Søndagen var det satt av tid til individuelle samtaler og kontroll/ oppdatering av rulleblad. P3 (personellsystemet) var dessverre utilgjengelig, så dette ble en kort post. Det gav desto bedre tid til å forberede seg selv og finstasen for årets feiring av St. Barbara samme kveld.

De offiserene som hadde anledning til å møte gav alle uttrykk for at dette initiativet var meget velkomment, og at det opplevdes som svært bra. Vår oppfatning er at artilleriets feiring av St. Barbara er ivaretakelse i praksis. Her møtes artillerister fra alle nålevende generasjoner, og det er en utmerket arena for å møte gamle og nye kolleger, snakke samme språk, dele erfaringer, få faglige oppdateringer og rett og slett føle seg inkludert. Artilleribataljonen har derfor besluttet å gjenta dette neste år, og vil på nytt invitere til samling i sammenheng med feiringen av St. Barbara den fjerde desember.

FAKTA:

Forward Air Controller (FAC) og Joint Terminal Attack Controller (JTAC):
Betegnelser på offiserer som er sertifiserte spesial-ildledere. Forenklet sagt er det disse offiserene som sammen med resten av sin patrulje bestemmer hvor den tunge ildstøtten i form av luftbårne bomber/raketter og artilleri- eller bombekastergranater skal treffe. Artilleriet har sendt slike offiserer i internasjonal tjeneste i krigs- og konfliktområder i mange år, og siden Norge startet deltakelsen i Afghanistan- krigen har flere titalls spesial-ildledere fra Artilleriet deltatt i tildels svært krevende operasjoner. Noen har opplevd meget sterke scener. Dette er nøye selekterte, ressurssterke og dyktige befalingsmenn som har løst sine oppdrag på en utmerket måte. Enkelte er tildelt utmerkelser og dekorasjoner fra andre nasjoner etter å ha støttet avdelinger fra disse landene i kritiske situasjoner.

Av major Roy Nordfonn, ‘S-1 Artilleribataljonen
Foto: Forsvarets Mediesenter og Artilleribataljonen

Forsvarets kjernekompetanse

For forsvarssektoren er den militærfaglige kjernekompetansen avgjørende. Dette er kompetanse som ikke kan sammenlignes og erverves andre steder i samfunnet, og må underlegges den samme profesjesonsbeskyttelse som andre yrker med krav til lang utdanning og erfaring. Vi har i dag et befalskorps med stor lojalitet, sterkt engasjement og meget høy kompetanse som det er viktig å ta vare på. Det er etter BFOs syn to dimensjoner som er fundamentalt avgjørende i diskusjonen rundt kompetanse i forsvarssektoren herunder forsvaret spesielt;

- Forsvarets berettigelse – eksistensgrunnlag
- Den grunnleggende tidløse militærfaglige kjernekompetansen.

Forsvarets kjerneoppgaver og eksistensgrunnlag er uomtvistelige. Befal, offiserer og øvrige militære utgjør kjernekompetansen til Forsvaret. Etter BFOs syn bør det i enhver vurdering sees på hva som gir mest mulig forsvarseffekt og kjernekompetanse for de til enhver tid gjeldende budsjetter. Sivil kompetanse, herunder sivilt tilsatte, utgjør i all hovedsak en del av den nødvendige støttestruktur for å utføre Forsvarets operative oppgaver. Det henvises til grunnlaget i forstudien og fundamentale endringer i samfunnet, både av teknologisk og demografisk karakter. Det er et faktum at samfunnet er i kontinuerlig endring, men det er også tidløse forhold knyttet til utdanning av befal og offiserer. Forhold som gjennom en lang karriere bidrar til å utvikle nødvendig profesjonsdannelse, opparbeidelse av respekt ansvar og mot.

Forsvarets utdanning
Forsvaret har i dag et meget høyt utdannet befals - og offiserskorps. En stor andel av forsvarets befal og offiserer har høy akademisk utdanning innen mange ulike fagområder. Dette i tillegg til den militære befals- og offisers utdanning. Utdanning av befal og offiserer i forsvaret kan ikke uten videre sammenlignes med sivile utdanningsinstitusjoner. Befal og offiserer er utdannet til i hovedsak å være soldat og kriger. For forsvaret er den langsiktige oppbyggingen av den militærfaglige kompetansen den viktigste grunnpilaren. Forsvaret utdanner sitt eget personell gjennom sin egen utdanningsordning. Den grunnleggende og videregående befalsog offisersutdanningen danner grunnlaget for forsvarets kjernekompetanse.

Forsvarets utdanningsordning for befal og offiserer som ble reformert i 2005-2006 er av høy kvalitet. Denne må videreføres, fortsatt utvikles og styrkes innen forsvarets kjerneområder.

Etter BFOs oppfatning gjøres dette best gjennom en videreføring av dagens grenvise befals- og krigsskoler. Forsvarets høgskoles ulike utdanninger bør i større grad gjøres tilgjengelig for flere, og bør således bli en naturlig del av den enkeltes militære karriere. Slik det også er anført i forsvarssjefens fagmilitære råd (FMR), bør kjernekompetansen på Forsvarets høgskole, herunder forsvarets stabsskole, styrkes med nødvendige kapasiteter.

Det kan ikke være tilfeldig hvilken utdanning befal og offiserer må gjennomgå for å utvikle seg både faglig og menneskelig i et utdannings- og dannelsesperspektiv. Befals- og offisersutdanningen må beholdes og fortsatt utvikles i retning av et profesjonsstudium, og som en autorisasjon og godkjenning av det å utøve befals- og offisersrollen.

Forsvaret tilbyr i dag bachelor og masterutdanning ved hhv Krigsskolene og Forsvarets Høgskole. Det bør i det videre arbeidet utredes å etablere masterutdanning som en del av krigsskoleutdanningen. En slik utvidelse av kompetanseperspektivet vil, i kombinasjon med en økt grad av satsing på familie og personellpolitikk, etter vårt syn bedre forsvarets evne til å rekruttere og beholde personell.

Det må opprettholdes robuste militære utdanningsmiljøer som kan utdanne fremtidens befal og offiserer til en av de mest krevende profesjoner i samfunnet. Utdanning og kompetanse vil være den viktigste innsatsfaktoren i fremtidens forsvar.

Rekruttere og beholde

Forsvarets evne til å rekruttere, tiltrekke og beholde personell utfordres kontinuerlig av samfunnet rundt oss. For at forsvaret skal fremstå som en attraktiv arbeidsplass må det legges til rette for en god og tidsriktig familie – og personalpolitikk . De siste års utvikling innenfor disse områdene har i mange sammenhenger gått i motsatt retning, med et stadig press på reduksjon av opparbeidede rettigheter.

Rekrutteringen til forsvaret må som grunnprinsipp fortsatt være forankret i krigens krav. Krigens krav er fortsatt og uomtvistelig forsvarets kjernekompetanse. BFO støtter et fortsatt viktig arbeid med å rekruttere flere kvinner til forsvaret. Dette arbeidet bør ytterligere forsterkes og fokuseres innen rammen av eksisterende krav og forutsetninger for å bli dyktige befal og offiserer. For deler av befalskorpset er det i dag satt unødige aldersbegrensinger i lov om personell. Dette bidrar etter BFOs syn til at bredde og karriereveier snevres inn, noe som igjen gir utslag i manglende tiltrekning og rekruttering, og at mange slutter etter kun få år i tjeneste. Oppdatert og verdifull kompetanse går dermed tapt.

Lønn og kompensasjon

Lønn og kompensasjon er et viktig element for å utvikle, anvende og beholde befal og offiserer i forsvaret. BFO gjentar i mange sammenhenger det samme budskapet der vi fremhever at det ligger mange muligheter innenfor dagens lov og avtaleverk som ikke utnyttes godt nok. Forsvarets lønns og kompensasjonssystem er i stadig endring, og innehar mange muligheter som i dag ikke anvendes i tilstrekkelig grad i forhold til å beholde personell, og derigjennom skape grunnlag for en alternativ og horisontal karrierevei.

I det statlige tariffområdet finnes det ett avtaleverk som må gjøres gjeldende. I den grad dette eventuelt ikke oppleves å tilfredsstille behovet må ansvarlig myndighet ta helhetlige initiativ for eventuelle endringer. Forsvaret er en del av det statlige arbeidsmarkedet. BFO legger således til grunn at personellets behov ivaretas innen rammen av tjeneste-mannsrettens reguleringer.

Forsvaret og samfunnet

Samfunnsutviklingen fra industri til kunnskapssamfunn, høy teknologisk endringstakt, demografisk utvikling og urbanisering må også forsvaret forholde seg til. Forsvaret har de siste 15 -20 årene gjennomført en av de største omstillingene i offentlig sektor. Personellet har tilpasset stadig nye og omskifte-lige omgivelser. Forsvaret har et endringsvillig personell som har vist en formidabel evne og vilje til omstilling utover det som kan forventes.

Den grunnleggende og videregående befals -og offisersutdanningen må ytterligere forsterkes slik at samfunnets forventninger til Forsvarets leveranser kan innfris på en best mulig måte. Økt fokus på den militærfaglige kjernekompetanse vil bidra til en større grad av fleksibilitet i de oppgaver som nå tildeles det nye innsatsforsvaret.

Veien videre

BFO støtter at det må gjøres et større gjennomgripende arbeid på personell- og kompetanse området. Dette fordrer også en revisjon av befalsordningen med tilhørende utdanning, avansement og disponeringsordning. Dette er de mest avgjørende områdene for fremtidig forvaltning og utvikling av befals – og offiserskorpset.

Lars Omberg
Kompetanseutvikler BFO

Redaktøren: Offisersbladet i ny drakt fra 2012! 3
Yes you can! 6
Intervju: Barth Eide, om jobben og livet 10
Ivaretakelse – fra ord til handling 14
Trives i Forsvaret 16
Personell og kompetanse i forsvarssektoren 18
Værnes garnison Glemt eller mislikt? 20
BFO-leder: 22
Giv akt! 23
Hva skjer? 24
KAFO&BESO 38
Litt av hvert 39
Spesialstyrkene omorganiseres 42
Kjekt å ha! 44
Tilbakeblikk 45
Leserbrev 46
Intervju: Minedykkeren fra Bodø 48
Redd menig Osen 52
Første doktorgrad til «Cyberforsvaret» 53
Gutta som alltid er først ute 54
Én kampflybase – alt for sårbart! 56
Ryddet opp etter stormen 57
Internasjonale nyheter 58

Vi presiserte også at det med ovenstående, ikke er etablert et godt nok grunnlag for å gjennomføre reelle drøftinger på nivå- 2, samtidig som grunnlaget for å gi gode og konstruktive høringskommentarer fra organisasjonenes sentrale ledd var betydelig svekket. Vi valgte likevel overordnet å kommentere de deler av sluttrapporten som vi mente var viktige, samtidig som hovedtrekkene fra de lokale drøftingene vedrørende de konkrete endringsforslagene ble innarbeidet som en del av våre kommentarer under – Lokale innspill.

I det videre arbeidet med «kontinuerlig langtidsplanlegging» foreslår BFO og NOF en evaluering av involveringen i FMR spesielt og samhandling med FSJ og Forsvarsdepartementet (FD) generelt, herunder de identifiserte grensesnitt vi erfarer med ISL som modell.

Til sluttrapporten

Utkast til sluttrapport gjør det vanskelig å ta tydelige standpunkt til hvordan forsvarsstrukturen bør se ut. Sluttrapporten er en ren fagmilitær vurdering som må tilpasses de økonomiske rammer som politisk legges til grunn og som gir de mest effektive og rasjonelle løsninger sett opp mot Forsvarets oppgaver. At det er behov for å øke forsvarsbudsjettet for å nå de forventede mål, synes åpenbart for oss og vi forventer at Forsvarssjefen har underlaget for dette. Sluttrapporten er gjennomgripende på en rekke områder og får store konsekvenser, særlig for basestrukturen og derigjennom for personell. Vi kan slutte oss til mye av det som skrives i en overordnet sammenheng, men er derimot langt mer bekymret for det vi ikke har tilgang til i FSJs forutsetninger og oppsett av de økonomiske rammer og beregninger. Særlig beklagelig er det også at personellutfordringen heller ikke denne gangen er adressert. Etter vår mening blir personellstrukturens størrelse og sammensetning mer og mer avgjørende for å få et forsvar i balanse. Et sentralt spørsmål i den kommende debatt, blir også om befalet ute ved avdeling kjenner seg igjen i all den positive omtale og de forventninger som det legges opp til. BFO og NOF etterlyser en større nøkternhet.

Det er dypt beklagelig at det heller ikke denne gang har vært mulig å se den foreslått struktur i sammenheng med personellbehov og karriereplaner. I alt strukturarbeid er det en ubrytelig sammenheng mellom økonomiske rammer – struktur og personell. Er dette ikke i harmoni oppstår store problemer. Vi mottar stadig rapporter fra personell som viser et overbelastet og stadig mer frustrert befalskorps. Vi er allerede innen flere områder inne i en kritisk personellsituasjon, og makter ikke Forsvaret innen rimelig tid å frembringe mer tilfredsstillende arbeidsforhold, kan dette få alvorlige konsekvenser. Vi har i dag et befalskorps med stor lojalitet og sterkt engasjement, som det er viktig å ta vare på.

Vi merker oss at FD nå arbeider med disse problemstillinger og at intensjonen er at det skal fremlegges en personellproposisjon om ikke for langt tid basert på de vedtak Stortinget tar om Forsvaret til neste vår. Vi ser dette arbeidet som avgjørende viktig og ønsker sterkt å bli trukket inn i prosessen. Nå haster det med å få bedre ro i rekkene. Vi viser i denne sammenheng til punkt 5.7 i St.prp.nr 1 S (2011-2012).

Effektivisering - målkriterier – Forsvarets oppgaver

BFO og NOF merker seg i sluttrapporten at interneffektivisering nå er erstattet med fornying og forbedring. Arbeidet skal gjennomføres kontinuerlig uten en definert sluttilstand og integreres i den ordinære styringsprosessen. Fornying og forbedring skal bli en del av kulturen i hele organisasjonen. Gevinsten skal i prinsippet tilfalle den enhet som gjennomfører tiltakene. Dette gir en mer rasjonell tilnærming enn at gevinsten tas ut i forkant og er vanskelig å etterprøve. Forsvaret skal fortsatt måles mot oppnådde strukturleveranser og endrede basekomplekser slik de årlige proposisjoner hittil er utformet. Dette gir intet grunnlag for å måle de operative leveranser og den faktiske forsvarsevne. Status ved utgangen av inneværende planperiode i 2012 er høyst uklar når det gjelder den faktiske måloppnåelsen basert på St.prp nr 48, påpeker BFO og NOF.

Det er så godt som umulig gjennom de oppgaver Forsvaret er pålagt av Stortinget å utlede av FMR hvilke kapasiteter Forsvaret må ha for å løse sine oppgaver. Dette er et alvorlig problem som gir stort rom for Regjeringen å foreta vesentlige endringer uten at dette fremkommer i en større sammenheng med konsekvenser. I en tid med økende kostnader og stadig mer usikre overslag og hvor sentrale prioriteringer må foretas på bekostning av elementer som må ut, er et slikt verktøy helt avgjørende. Det er påkrevd at arbeidet med kapasitetsbehov og evnen til å møte disse blir forsert. En verden med et stadig mer komplisert sikkerhetspolitisk bilde stiller krav til utvikling av et tidløst forsvar. Et forhold som kommer i stadig sterkere fokus og som blir debattert i mange sammenhenger. Sluttrapporten tar ikke høyde for dette, men forholder seg fortsatt til tidligere scenarier. BFO og NOF mener at rapporten bør inneholde noe om hvordan tenkningen på dette området bør videreutvikles.

Ledelse og styring

BFO og NOF peker videre på at det i et par korte avsnitt i FMR, fremgår at god ledelse er avgjørende for god måloppnåelse. Ledelsesfilosofien skal være mål- og resultatorientering og bygge på et solid etisk grunnlag. Personellet skal settes i sentrum og oppleve at deres innsats blir verdsatt. Samtidig skal det sikres et godt arbeidsmiljø. Disse prinsipper gjelder for ledelse innenfor alle sider av Forsvaret og er meget viktig for god personellforvaltning. Dette innebærer også at avtaler som sikrer personellets rettigheter blir etterlevd. I mange tilfeller er flere av disse prinsipper ikke ivaretatt på en betryggende måte. Styring og klargjøring av hvilke realistiske mål som skal oppnås må bli bedre. Det må også være sammenheng mellom mål og ressurser som trengs for å løse oppdraget. BFO/NOF understreker betydningen av god styring med klare ansvarsforhold og tillitsfull ledelse. Ansvar og myndighet må være samstemt på alle nivåer. Sterkere fokus på oppfølging av at dette skjer gjennom kvalifisert utdanning og trening av personellet, er viktig. Det må settes krav og forventninger til den enkelte leder som blir fulgt opp. Videre bemerkes det at det tidligere er signalisert fra både FD og FST at konseptet ISL skal evalueres. BFO og NOF forutsetter at en slik evaluering presenteres for Stortinget i et bredere format.

Vedlikeholds konsepter

I ulike deler av utkast til rapport, gis det beskrivelser av hvordan FSJ mener at vedlikeholds- konseptet i forsvaret skal organiseres. Vårt syn på dette området divergerer med det som fremstår å være FSJ syn. Basert på en erkjennelse av forsyning og vedlikehold er naturlig del av et hvert militært oppdrag, senest eksemplifisert ved Luftforsvarets Libya-oppdrag, mener vi at disse områdene bør i størst mulig grad må beholdes internt. Dette for å sikre Forsvaret nødvendig styring og kontroll over aktuelt personell, og sikre at disse er gripbare og deployerbare på kort varsel. Disse forholdene kan ikke ivaretas like godt gjennom ulike former for kjøp av tjenester. Når det gjelder tyngre vedlikehold, som gjennomføres etter lenger periodiske sykluser, er vi åpen for at bortsetting vurderes. Men at dette må igjen være basert på en kostnytte vurdering, hvor den løsning som gir mest forsvar for pengene er den som velges. Og ikke basert på forutsetning om at kjøp av tjenester i markedet er det beste hver gang, mener BFO og NOF.

Økonomi

Det er med uro BFO og NOF registrerer at vi i denne fase ikke får tilgang til de økonomiske overlegninger, og bare kan holde oss til forutsetningene som er gitt at 2012 budsjett går i balanse, inneværende planperiodens målsettinger oppnås og at dette er basis for kommende langtidsproposisjon. Det er dessverre all grunn til å stille spørsmålstegn ved disse forutsetningene. 2012 budsjettet skal tilnærmet videreføres i neste planperiode og det forutsettes at det gis tilleggsbevilgninger for flykjøpet. De økonomiske forutsetninger synes å være mer usikre enn noen gang og flykjøpet alene er en faktor som beveger oss inn i meget usikkert terreng. Uten at vi har innsikt i de økonomiske forutsetninger finner vi det vanskelig å være fortrolig med holdbarheten i FMR. I nesten all tid har Forsvaret ved slutten av en planperiode vært nødt til å foreta kraftige reduksjoner for å komme i en tilnærmet balanse med mål og midler. Hovedårsaken til dette er at Forsvaret har vært for optimistisk i sitt plangrunnlag og politikerne har ikke bevilget som forutsatt. Alene er de drastiske kutt som nå foreslås, en bekreftelse på at det ikke ble foretatt nødvendige grep i inneværende periode. En kontinuerlig ubalanse og stadig utsettelse av påkrevde beslutninger, gjør Forsvaret stadig mer sårbart og virkningene når beslutningene må tas, blir ennå mer smertefulle.

Av budsjettforslaget for 2012 fremgår det at Forsvaret kommer i balanse innen 2012 som forutsatt i inneværende langtidsplan og at de økonomiske forutsetninger for første gang på lang tid blir nådd. Dette virker tilforlatelig og BFO/NOF ser ikke at talloppstillingen for budsjettforslaget lar seg angripe. Vi har imidlertid ved de årlige høringer av budsjettet pekt på at det er en rekke forhold som uthuler effekten av budsjettet som eksempelvis omstillingskostnader, som ikke er en del av budsjettet, kostnadsøkning innen så vel drift som investering, kostnadsøkning innen bygg og anlegg samt manglende kompensasjon. Gjennom arbeidet med FS 07 ble det erkjent av FD at den årlige underdekning som følge av manglende lønns- og priskompensasjon, lå på om lag 2 % årlig - hvilket i begynnelsen av perioden utgjorde 6-700 millioner per år i tapt kjøpekraft. Kompensasjonsmodellen er ikke endret og allikevel opplyses det hvert år at Forsvaret er full kompensert. Det er vanskelig å akseptere dette utsagnet som ikke er underbygget med noen form for dokumentasjon. Vi antar at FFI fortsatt foretar disse etterberegninger for at Forsvaret selv kan vurdere den reelle kjøpekraft, men intet sies om dette i det åpne rom. Dette er med på å underkjenne tilliten.

Det er vår antakelse at kjøpekraften svekkes med mange hundre millioner per år. Så langt er det ikke fremlagt noen dokumentasjon som motsier at tidligere tiders historie gjentar seg og det er så langt intet i prosessen som kan berolige oss om at vi tar feil.

BFO og NOF er med dette som bakteppe bekymret for realitetene i de økonomiske premisser for kommende planperiode - som foreløpig ikke på noen måte kan etterprøves. Mangel på muligheten til oppfølging av tallmaterialet kan dessuten lett bli totalt borte i den kommende debatt, hvor distriktspolitiske interesser vil dominere. Her blir det særs viktig for politikerne å holde tak i de totale rammer som de ønsker å stille til disposisjon og at økning et sted krever innstramning et annet sted, hvis ikke rammen økes. Behovet for en felles forståelse for de økonomiske realiteter og hvilke muligheter som ligger innen de totale rammer det arbeides med, synes påtrengende. Vi opplever at forutsetningene for de økonomiske rammene må avklares og dokumenteres skal det oppnås nødvendig tillit til det videre arbeid. En egen intern oppfølging i Forsvaret gjennom prosessen som registrer større avvik og gir mulighet for tidlige korreksjoner, synes påkrevd, sier BFO og NOF.

Personell

Personellet er Forsvarets viktigste ressurs. Dette fastslås nok en gang i FMR. Dette er et utsagn BFO og NOF stiller seg helt bak. Imidlertid er vi overrasket over at dette nesten får stå alene i det fagmilitære rådet. Vi savner en tydeligere beskrivelse fra FSJ knyttet til de fremtidsperspektiver etaten har innen videreutvikling av personellområde. Igjen kan det synes som om personell blir symboler og ikke får en reell behandling i et fagmilitært råd. Dette er skuffende. Forsvarets fremtidige evne til å rekruttere, beholde, og utvikle militært personell, vil være av avgjørende betydning for FSJ evne til å styrkeprodusere og etablere operative kapasiteter. Det faktum at dette er et krevende område må ikke avskrekke FSJ som etatens øverste arbeidsgiver fra å beskrive sine ambisjoner til utvikling av arbeidsgiverrollen, og samtidig beskrive de forventninger han har til Regjeringen og Stortinget som premissgiver for de rammefaktorene som påvirker etatens fremtidige personelldimensjon og behov.

BFOs og NOFs utkast til programerklæring fra FSJ

- Om personell Vi registrerer at FMR ikke synliggjør de personellmessige konsekvenser av de foreslåtte tiltak. Dette svekker validiteten i forslagene. Vi hadde en forventning om at de mange forflytninger forslagene forutsetter, hadde vært tydeligere kommunisert. Vi vil utfordre FSJ til å stille seg bak følgende formuleringer som en del av FMR.

Vi vil i denne sammenheng peke på vedtak i Forsvarets hovedarbeidsmiljøutvalg, møte nr 3/2010 ref sak 29/10. ”FSJ gjennomføringsdirektiv fase 2B”.
Fremtidig behov for å rekruttere, beholde og utvikle befal. FSJ videre utvikling av en tydelig arbeidsgiverrolle.
De siste års utvikling har vist oss at personelldimensjonen er avgjørende for evnen til å omsette økonomi, materiell og strukturkapasiteter i operativ evne og reell oppgaveløsning.
Med de radikale endringer FMR legger opp til, vil det etter BFO/NOFs syn være enda mer avgjørende for FSJ å ha et aktivt eierskap til utviklingen innen personellområdet som strekker seg utover etablering av struktur og teknikk. Samfunnsutviklingen knyttet til arbeidskraft og de unges interesser synes å treffe Forsvaret ekstra hardt, og beholde perspektivet må videreutvikles. Vi mener det vil være avgjørende at FSJ tar en personlig rolle for å synliggjøre de verdier som Forsvaret som arbeidsgivermyndighet skal tufte sitt lederskap på i fremtiden.

Personellområdet har vært stemoderlig behandlet og kun fått fokus gjennom kutt i budsjett og rollen som balanserende faktor i et underdimensjonert forsvarsbudsjett. Som en konsekvens av dette er de personellmessige konsekvenser av FMR i ferd med å bli grovt underkommunisert. Sluttrapporten tar til orde for de største forflytninger av personell noensinne. Hvordan skal dette adresseres og hvordan er dette risikovurdert før beslutninger er fattet? Da dette ikke fremgår av FMR blir vi etterlatt til spekulasjoner basert på erfaringer fra lignende prosesser. Det faktum at FSJ i FMR tar til orde for å lokalisere Forsvaret til noen av de mindre folkerike deler av landet, hever terskelen for å rekruttere og beholde. Samtidig kan BFO og NOF legge til grunn at det pendlermønsteret man har sett utviklet seg de siste åra, vil forsterkes og øke i omfang. Hvilken strategi eksisterer for å ivareta de fremtidige behov? Dette sies det ingenting om.

Personell- og kompetansestyring

Av budsjettforslaget 2012 fremgår det at ved utgangen av 2010 var en årsverkramme på ca 17.100. Ut fra FDs planer for styring av personell er dette mer enn forutsatt. I følge sluttrapporten skal antall årsverk reduseres til ca. 16.900 i 2016. Ren rammestyring av personell blir både tilfeldig og uheldig og ytterligere personellkutt i en tid med sterk omstilling og stor inn- og utfasing av materiell med samme personell, bidrar sterkt til økt belastning. Det er på tide å komme vekk fra ren rammestyring og komme over til styring hvor økonomi og personellbehov ses i sammenheng med større fleksibilitet enn i dag. Det er nødvendig med en sterk bevisstgjøring av personellutfordringene og fokusering på nødvendige tiltak i en tid hvor deler av personellstrukturen er på vei mot kollaps.

BFO og NOF har ved flere anledninger gitt arbeidsgiver innspill til videreutvikling av personell- og kompetanseområdet, og ønsker å medvirke aktivt i det arbeidet som vil pågå i tiden som kommer. Vi vil understreke at det er produksjon av militær kampkraft som er Forsvarets kjernevirksomhet. Den militære profesjon må derfor tydeliggjøres, og det fordrer at vi også makter å opprettholde og forsterke vår militære utdanningsinstitusjoner hvor fokus fortsatt må være på utdannelse og dannelse gjennom teori, øving og veiledning. En slik satsning vil også medvirke til at samfunnet får tillitt til våre institusjoner; gir oss et godt omdømme som igjen gjør det mulig å tiltrekke og rekruttere de riktige menneskene til på sikt å forvalte nasjonens ytterste og sterkeste maktmiddel - Forsvaret. På mange måter har personellet maktet å omstille seg fra mobiliserings- til innsatsforsvaret, men derimot henger arbeidsgivers styringsverktøy igjen fra den forrige tidsepoke.

Behovet for militær kompetanse

FRM betoner reaksjonsevne tydeligere enn noen gang som premiss for fremtidig forsvarsutvikling. Dette underbygges ved å henvise til de scenarier som ligger til grunn for vurdering av de sikkerhetspolitiske og forsvarspolitiske vurderinger. Vi er av den oppfatning at dette må føre til en tydeligere betoning av det fremtidige behovet for fagmilitære kompetanse. Dette synes ikke å være tilfelle. BFO og NOF mener tiden nå er kommet til å diskutere balansen mellom sivile stillinger, både regulativlønnede og overenskomstlønnede (OVK), og militære. Vi mener at Forsvarets behov best ivaretas ved å gjøre større deler av forsvaret «militært». Dette gir FSJ større fleksibilitet og gripbarhet slik dagens befalsordning er beskrevet. Erfaringen fra de siste 10 år peker på nettopp behovet for tilgjengelig fagmilitær kompetanse som en suksessfaktor for oppgaveløsningen. Dette er uavhengig av nasjonale eller internasjonale oppdrag. Et eget utdanningssystem for Forsvaret vil etter vår oppfatning fortsatt være en forutsetning for å bygge den militærfaglige kompetansen som er avgjørende for at Forsvaret skal løse de oppdrag som gjøres i dag og som er skissert i framtiden. Det er først og fremst kompetanse hos den enkelte og i avdelingene som setter oss i stand til å være en leverandør av relevant militær kampkraft og en fleksibel ressurs for samfunnet, mener BFO og NOF.

Familiepolitikk

Det er etter BFO og NOFs syn nødvendig å gjennomgå rammevilkårene for de som velger Forsvaret som arbeidsgiver. Både samfunnet som helhet og Forsvaret som organisasjon samt personellets behov har over år endret seg. Vilkår og rammene rundt personellpolitikken har etter vårt syn dessverre ikke fulgt med, og vil i fremtiden være avgjørende for at Forsvaret skal greie å være konkurransedyktig på personellsiden. Familiepolitikken må gi muligheter og ikke byråkratiske begrensninger. Den må i større grad enn nå hjemle individuelle tiltak som kan utformes på lokalt nivå i samarbeid mellom lokal avdelinger og den enkelte medarbeider, slik at den enkelte føler seg ivaretatt. Det må også følge med midler til tiltak etter familiepolitikken.

Lønns og arbeidsvilkår

Gjennom FMR trekkes det opp klare forventninger om et Forsvar med større reaksjonsevne og større fleksibilitet. I de siste årene har det helt klart vært et økende press på arbeidsbelastning og behovet for å delta i krevende operasjoner i utlandet. Denne belastningen bæres først og fremst av befalet i Forsvaret. Samtidig har vi sett en svakere lønnsutvikling for befalet som gruppe innenfor det statlige tariff området og viktige vilkår er satt under stadig press. I den videre utviklingen av personellområdet forutsetter BFO/NOF at befal får, som minimum, den tilsvarende utvikling som i staten for øvrig, samt at etterslepet blir kompensert. Vi mener samtidig at det er et stort behov for at den særlige belastningen, reaksjonsevnen og fleksibiliteten må kompenseres på en bedre måte enn i dag. Dette gjelder både ved tjeneste nasjonalt og tjeneste i utlandet, mener de to organisasjonene.

Utfordringene vi har erfart knyttet til ulike tariffområder gjennom regulativ/ OVK må adresseres som en del av personelldimensjonen i FRM. FSJ må benytte den foreliggende mulighet for å si noe om den langsiktige målsetningen innen personellområde. FSJ bør etablere en strategisk målsetning om å fjerne OVK i fra Forsvaret som en del av målbildet frem mot 2024. På kort sikt må bruk av OVK føres tilbake til de områdene der de ble introdusert i sin tid, dagens vedlikeholds divisjon. Den utflytning av OVK i Forsvaret vi har sett de siste 10 år har bare ført til konflikter og utfordringer, som etter vår oppfatning FSJ ikke har evnet å ta tak i på en hensiktsmessig måte. Dette har i dag ført oss opp i en situasjon der lønn har påvirket arbeidsmiljøet i deler av Forsvaret på en negativ måte. Det er nå anledning til å endre denne utviklingen, mener BFO/NOF.

Videreutvikling av avdelingsbefalsordningen

Helt siden innføringen av avdelingsbefalet i 2005 har det vært knyttet store utfordringer til å få en tilfredsstillende stå-tid. For stor tilfeldig avgang har ikke tilført Forsvaret den kompetansen ordningen hadde til hensikt å gjøre. BFO og NOF mener at avdelingsbefalsordningen aldri har vært implementert etter de intensjoner som ble trukket opp under innføringen og med det forarbeidet som er gjort. Derfor støtter vi opp under de tiltak som er beskrevet i FMR og som også er understreket av den partssammensatte arbeidsgruppen som har sett på ordningen. Etter vår mening vil det være helt avgjørende at kompetanseheving både mot primærfunksjon og mot karriere 2, gode karriere- og tjenesteplaner og mer fleksibel og forutsigbar bonus blir iverksatt. BFO og NOF vil understreke at i tillegg til tiltakene som rettes konkret mot avdelingsbefalet forutsetter vi at det iverksettes en helhetlig gjennomgang av dagens befalsordning. Dette er et arbeid som er påkrevd for å støtte oppunder et tilpasset befalskorps som kan forvaltes på en god og hensiktsmessig måte.

Verneplikt for alle.

BFO og NOF støtter FSJ beskrivelse av verneplikten som en avgjørende rekrutteringsbrønn. Imidlertid er vi uenig i den ensidige beskrivelsen av manglende reaksjonshastighet og fleksibilitet. Vpl skal i tillegg til å utføre daglige fredstidsoppgaver bidra til grunnleggende befalsutdanning, verving, samt dekke Heimevernets mannskapsbehov. Vernepliktens evne til å produsere robusthet kan vise seg å være vel så viktig i fremtiden. Dagens modell har vist seg velegnet til å produsere tilstedeværelse i internasjonale operasjoner og har dekket Heimevernets behov i mange år. Når det gjelder omfanget i av verneplikten i FMR er det nå et spørsmål om dette vil dekke det totale behovet som bemannings- og rekrutteringsbrønn. Summen av mange strukturendringsforslag, nedleggelse av Infanteribataljon nr. 2, hel-verving av Panserbataljonen, nedleggelse av Luftforsvarets baser og bruk av 18 måneders tjeneste frykter vi vil medføre at det totale rekrutteringsbehovet ikke dekkes. BFO og NOF ber FSJ gi en nærmere beskrivelse av denne problemstillingen.

Så lenge Stortinget har akseptert at antall vernepliktige som avtjener førstegangstjeneste reguleres med utgangspunkt i forsvarets behov, så er det ikke grunnlag for å ta opp en videre diskusjon rundt verneplikten som system. Vi mener imidlertid at tiden er kommet for å etablere verneplikt for alle, kvinner og menn. Vi mener dette er den mest fremtidsrettede utvikling for Forsvarets behov samtidig som det er et viktig bidrag til målsetningen om økt kvinneandel, samt at det ytterligere bygger opp under behovet for allmenn forankring av Forsvarets funksjon og behov i befolkningen generelt. Videre vil verneplikt for alle bidra i det generelle mangfolds-arbeidet i Forsvarssektoren.

I all norsk forsvarstradisjon står moralsk og etisk adferd og framferd særdeles sentralt. Det er derfor bra at FD, støttet av FSJ, har latt utarbeidet et eget dokument om holdninger, etikk og ledelse. Det er imidlertid viktig for oss å påpeke noe som ikke i tilstrekkelig grad er viet nok oppmerksomhet i den moralske og etiske betydningen av at Forsvaret skal opptre som en foregangsetat på dette området. Dette gjelder vårt system med og bruken av avdelingsbefal, kontraktsbefal og vervede soldater. Det vil alltid være et moralsk og etisk dilemma knyttet til selve systemet med vervede soldater. De er midlertidige statlige tjenestemenn og har ingen rettigheter til fast tilsetting. Deres oppsatte pensjonsrettigheter har praktisk talt ingen verdi. Det påtrengende spørsmålet er hvor lenge det kan være moralsk forsvarlig for staten å beholde norsk ungdom i tjeneste som vervede soldater uten å være forpliktet av å gi fast tilsetting eller en anstendig pensjonsordning. Etter vår oppfatning er det nødvendig at FSJ tar et seriøst initiativ for å få på plass pensjonsordninger og tilsettingsvilkår for dette personellet som Forsvaret i fremtiden etisk kan stå inne for, skriver BFO og NOF.

Sluttsats

BFO og NOF forventer at FSJ i sitt endelige råd til Forsvarsministeren, tydeliggjør de utfordringer som er knyttet til personellområde med bakgrunn i de valg han har tatt i FMR. Vi forventer en åpenhet i kommunikasjonen, både overfor oss som organisasjoner, de ansatte og ikke minst overfor de politiske myndigheter. Det å mislykkes på personellområdet, vil ha potensialet til paralyserende virkning innen relativt kort tid. Dette er en risiko FSJ ikke kan ta. BFO og NOF imøteser på en positiv måte alle de initiativ og tiltak som kan bedre personellets muligheter, vilkår og status. Forsvaret er en kompetanseintensiv virksomhet hvor det er avgjørende at personellet til enhver tid tilføres riktige kunnskaper, ferdigheter og holdninger, og at organisasjonen makter å utnytte kompetansen optimalt for å løse pålagte oppgaver og oppdrag. Det kan derfor være av største nødvendighet å gjennomgå dagens hierarki av direktiver, reglementer og håndbøker som er styrende innenfor personellforvaltningen for å finne ut om det er forhold som hindrer en sunn kompetanseutveksling i hele forsvarssektoren.

Red.anmrk:
BFO og NOFs kommentarer som i utgangspunktet er underskrevet av lederne for BFO og NOF, er for lesbarheten noe omformulert, og på grunn av plasshensyn en del redusert.

Av BFO og NOF

BESOs nyvalgte leder Tobias Brøndbo sier følgende: ”Årets høstkonferanse var en meget positiv opplevelse. Over helgen foregikk det flere interessante møter og foredrag. Det var dessuten en utrolig bra stemning hele helgen med gode debatter, informasjon, god mat, underholdning og positive mennesker. Mitt høydepunkt var gallamiddagen med diverse eldre tradisjoner fra Krigsskolen. Høstkonferansen gjorde meg kjent med hvor stor påvirkning og innflytelse vi som befal og befalskoleelever har igjennom BFO. Som representanter for befalskoleelever, har vi et viktig ansvar for å ivareta våre interesser”.
BFOs BESO og NOFs NEON undertegnet i mai i år en formell samarbeidsavtale hvor de “forplikter seg til å samarbeide om felles saker og målsettinger (…)”. Denne avtalen videreføres og styrkes i stadig bedre samarbeid mellom de to elevorganisasjonene, noe som blant annet synliggjøres med felles handlingsprogram, felles samlinger og det overordnede målet om sammenslåing.

Lederne orienterte

Leder NOF og leder BFO brukte naturligvis deler av lørdagen til å orientere høstkonferansen grundig om sammenslåingsprosessen. Utgangspunktet for sammenslåingen er samarbeidet som BFO og NOF har hatt gjennom flere år.
Innledningsvis beskrev de prosessen, som er forankret i begge organisasjonene. Begge lederne understreker at kadettene og befalselevene spiller en nøkkelrolle, da det er disse som er fremtiden - og også i fremtiden må det være slik at kompetanse i Forsvaret bygges med kvalitet. I perioden som kommer vil arbeidet mot sammenslåing intensiveres, og viktige sentrale prosesser vil bli gjort i fellesskap. I mars 2012 vil det bli gjennomført en felles konferanse for begge organisasjonene. Avslutningsvis pekte begge lederne på at befalet er avhengige av å ha en sterk fagforening i Forsvaret, fordi det ikke er noen andre som er opptatt av deres rettigheter. En stor og sterk fagorganisasjon er den som er best i stand til å fremme befalets særegenheter og gjennom dette få på plass de beste vilkår for militært personell.

Nyvalgt leder i KadettForum - KAFO

Kadett Jens-Alexander Tande, oppsummerer følgende: Et viktig resultat av Høstkonferansen ble dannelsen av sammenslåingsutvalget som skal jobbe tett frem mot neste høstkonferanse med å finne en løsning på hvordan elev- og
kadettorganisasjonene formelt kan slå seg sammen uten å krenke vedtektene til sine moderorganisasjoner. Denne arbeidsgruppen kommer til å arbeide tett med den allerede eksisterende arbeidsgruppen, som skal finne ut av dette på vegne av BFO og NOF, i «Arbeidsgruppe Prosjekt Sammenslåing». Under årets høstkonferanse, ble det store deler av tiden avholdt fellesmøter med tilsvarende kadett- og befalselevforening hos vår samarbeidspartner Norges
Offisersforbund. KAFO samarbeider mye med NOFKA og NOF, et samarbeid som aldri tidligere har vært så tett og så bra. KAFOs årsberetning ble lagt frem på Høstkonferansen, og den viste at kadettene har engasjert seg sterkt i en lang rekke saker som har betydning for Forsvarets framtid. Av saker KAFO har arbeidet med både lokalt og sentralt kan nevnes: - Kvinners status i Forsvaret - Å samle alt befal i en organisasjon – samarbeid og sammenslåing - Utdanning og kompetansestyring i Forsvaret - Avdelingsbefalsordningen - Skoleutredningen

Tekstbidragsytere i denne artikkelen er: Leder KAFO, Leder BESO, Morten Granhaug, Jens B Jahren og Jimmy Bjerkansmo
Foto: Morten Granhaug

Første modul i HÆRWERK ble kalt Honest John, og var en atomrakett fra Den kalde krigen iført et syv meter langt kondom. Den ble fjernet før den russiske presidenten Medvedevs besøk i Oslo våren 2010 (og er nå forflyttet til Luftfartsmuseet i Bodø). Men den uredde kunstneren har ikke gitt seg så lett, og har fortsatt arbeidet med syklusverket. Med midler fra blant annet KORO (Kunst i offentlige rom) har han fullført visjonen.

Hvorfor fortsetter du med HÆRWERK? - For det første og mest grunnleggende: ”I ain’t no quitter”, kommenterer Traavik. - Jo større hindringer, jo større utfordringer og jo flere lærerike erfaringer i å jobbe frem alternative løsninger. - Det var min helt primære impuls til å fortsette. For det andre, så steg det etter hvert frem et nytt og veldig viktig lag av mening i YES/NO prosjektet, nemlig at i stedet for kun den kunstneriske kommentaren til humanitærmilitære intervensjoner det var tenkt som i utgangspunktet, så ble prosjektet selv sin egen humanitære intervensjon som innførte tiltrengt ytringsfrihet og demokrati som den norske Forsvarsledelsen hadde forsøkt å kneble, forteller han til Offisersbladet.

Hva var grunnen til at du takket ja til å være Forsvarskunstner i 2010 i utgangspunktet? Hvem var det som tok initiativet? - Det var Forsvarsmuséet som tok kontakt. For en kunstner med virkefelt i gråsonen mellom kunst og samfunnsspørsmål passet et slikt engasjement som hånd i hanske. Ifølge Traavik er det ikke spesielt viktig å provosere Forsvaret som sådan. - Det finnes jo mange rakryggede, intellektuelt nysgjerrige og kompetente folk i det norske militærvesenet, men dessverre sitter ikke så mange av disse i selve Forsvarsledelsen, forteller han. - Noen av de mest innsiktsfulle og oppmuntrende kommentarene til verkene jeg lagde som Forsvarskunstner kom fra offiserer og soldater som faktisk selv hadde opplevd krig og alle dens paradokser og selvmotsigelser, blant annet. i Bosnia og Afghanistan, og som derfor ikke er like redd for å ha mer enn én tanke i hodet på en gang, noe Forsvarsledelsen åpenbart er.

Er du fornøyd med responsen har du fått på YES/NO? Har du hørt noe fra militært hold? - Jeg er kjempefornøyd, både med selve verket og historien bak har jo allerede fått masser av oppmerksomhet i både det fysiske og mediale offentlige rom, og av det jeg så og opplevde før jeg dro videre så tok publikum verket i bruk med hjertens lyst og kameraene i fri dressur. Plasseringen i Bjørvika gjør jo også at svært mange både lokale og tilreisende får oppleve verket. Jeg vet at både Dagsrevyen og andre medier iherdig har prøvd å få Forsvarsledelsen i tale, men sin vane tro stikker de hodet i sanden og håper at det plagsomme skal forsvinne. Med Yes-No prosjektet hadde han egentlig tenkt å bruke norske panservogner av typen M48- stridsvogner, men han har måttet se seg om etter alternative løsninger, og har tydd til svenskehjelp. Sveriges Forsvarshistoriske Muséer har lånt ut to Centurion-stridsvognen.

Hvordan var prosessen? - Den var tung og lang, i ordets alle betydninger. Men samtidig veldig morsom og lærerik. Jeg er for tiden trolig en av landets fremste eksperter på å planlegge og koordinere flyttingen av stridsvogner mellom skandinaviske land.

I sin tid valgte Traavik siviltjeneste, men fremholder at han aldri har vært pasifist. -Derimot valgte jeg siviltjeneste fordi jeg ikke så poenget med at lille Norge skulle ha et konvensjonelt forsvar. Vi har et land som fra naturens side er ideelt for ukonvensjonell krigføring, bakhold og gerilja, noe som burde avspeiles mer i hvordan forsvarsstyrkene våre er bygd opp og satt sammen. Men dette forutsetter jo igjen en åpenhet og vilje og evne til nytenkning, og dermed er vi tilbake til problemets kjerne igjen. Den kontroversielle og morsomme utstillingen „Body Armour – bedre enn sex“ ble vist på Forsvarsmuseet tidligere i år (og senere på svenske Armémuseumet). I Body Armour dro han paralleller mellom skytevåpen og kjønns-organer. Ustillingen inneholdt blant annet en oppsiktsvekkende installasjon kalt Junior, som var en ombygd M-62, med løpet formet som en penis.

Har du selv noen erfaring med skytevåpen, Traavik? - Jeg går på jakt med hagle og har prøvd AK-47 på en skytebane for turister i Vietnam. Jeg har også vært i kryssild mellom snikskyttere og soldater under borgerkrigen i Moskva i 1993. Ellers har jeg kun erfaring med skytevåpen som kunstobjekter, jfr. Body Armour, svarer Traavik. Avslutningsvis ønsker Traavik å komme med følgende kommentar til Forsvarsledelsen. - Jeg vil gjerne sitere Håvamål: ”Udjerv mann tror han skal leve lenge om han vokter seg vel for kamp, men alderen gir ham ingen fred om han blir spart for spyd”.

Av Nils Gjerstad

Det fryktede scenarioet glimret imidlertid ved sitt fravær under hele den kalde krigen, dels – kan man anta – fordi sovjetstaten oppfattet innsatsen som flere hakk for høy, og dels fordi et hangarskip som strutter av selvforsvarsvåpen vil være i stand til å skyte ned de fleste innkommende missiler eller få dem ut av kurs. I dag er alle parametre endret hva angår krigføring på sjøen. For nå finnes det et monstermissil der ute.

Tre ganger lydens hastighet

Russerne kaller det ”Club.” Men i NATO har man døpt det ”Sizzler.” Det er et våpen som får ”hårene til å reise seg i Pentagon,” for å
sitere ekspertene. Og det er altså ikke Vesten, men russerne, som har utviklet det. ”The Sizzler” har mer eksplosiv kraft, når lenger og er hurtigere enn sine største konkurrenter i Nato. Det kan kurve seg rundt øyer, fly bare noen meter over vannoverflaten på hele strekket og foreta unnvikende manøvre dersom det blir møtt med fiendtlig ild. Det kan også avfyres fra en ubåt i neddykket tilstand, i tillegg til ordinære krigsskip, fly og mobile utskytningsramper på land.

Men det som gjør våpenet unikt, er evnen til å separere stridshodet fra ”kroppen.” Og det er dette stridshodet som deretter nærmer seg målet i en fart på tre ganger lydens hastighet. Det er dermed supersonisk. Amerikanske hangarskip, derimot, er utstyrt for å forsvare seg mot subsoniske missiler. Det betyr at det ikke finnes noen effektive måter å verge seg mot en ”Sizzler” . Hva verre er, sett fra Pentagons side: amerikanerne har ingen dummy stand-in av ”Sizzler” de kan bruke til å teste defensive systemer, og de kommer heller ikke til å få det før i 2014. Det betyr at det militære svaret på russernes ”carrier killers” ikke vil være på plass før en eller annen gang mellom 2014 og
2020. Og det igjen innebærer at Russland har vunnet kampen om den moderne (sjø)krigen.

Mest uro over Kina

Det er ikke så lett å se for seg at russerne skulle bruke dette formidable våpenet mot et Amerika som i våre dager er en slags alliert. Det er da heller ikke her den amerikanske frykten ligger. Den ligger i Kina. Kineserne har allerede utstyrt sine ”Kilo-klasse” ubåter med Sizzler. Samtidig er et geopolitisk storspill i gang som handler om kontroll over Sør-Kina-havet og endog den vestlige delen av Stillehavet. USA har allerede flyttet de fleste av sine hangarskip fra Atlanterhavet til Stillehavet i en utilslørt maktdemonstrasjon rettet mot kinesiske militære ambisjoner. Om USA ikke regner med at konflikten vil eskalere til militære trefninger, for ikke å snakke om en regelrett krig, så er bare vissheten om at Kina kan nøytralisere ett eller flere hangarskip nok til å bringe nervene i ulage.
Det er mer som ligger i vektskålen også. Kina har nemlig ikke bare kjøpt Sizzler av ballistisk missil ved navn Dong Feng (DF)- 21D som kan stupdykke fra rommet i en fart av to kilometer pr. sekund for å slå ut – for eksempel – et hangarskip. Dette våpenet vil være klart for bruk om mindre enn to år. Andre supersoniske missiler er også utviklet og satt i produksjon, som det russiskproduserte Yakhont og det russiskindiske Brahmos. Alle disse missilene har ivrige kjøpere i Midtøsten, og i Pentagon regner man med at både Syria, Algerie og Iran har skaffet seg Sizzler. Hvis det er tilfellet, vil amerikanske krigsskip i Persiabukta være utsatt hvis det for eksempel kommer til en konflikt med Iran over landets atomvåpenprogram.

Sjøkrigen allerede i gang

I USA oppfattes det som paradoksalt at man er såpass på etterskudd i utviklingen av sofistikerte sjøkrigsvåpen. Mens Asia investerer massivt i angrepsubåter og missiler som koster mindre enn én million dollar pr. stykk, er USA fortsatt – i teorien – innstilt på å bruke et titalls milliarder dollar på gigantiske hangarskip som kan senkes eller skades ved hjelp av bare ett vellykket missiltreff. En tommelfingerregel for militære eksperter er at det trengs ti subsoniske missiler for å treffe et krigsskip. Ingen vet riktig hva den nye tommelfingerregelen for supersoniske missiler vil være. Det man derimot vet, er at den ”moderne” sjøkrigen basert på missiler og torpedoer allerede er i gang.

I 2006 ble en israelsk korvett alvorlig skadet da libanesiske Hizbollah avfyrte et subsonisk missil mot skipet, og i fjor ble en sørkoreansk fregatt senket etter å ha blitt truffet av det de fleste mener var en nordkoreansk torpedo avfyrt fra en miniubåt. Missiler har dermed blitt ”de fattiges måte å oppnå sjømakt på,” slik flere militæreksperter oppsummerer det. Den moderne sjøkrigen har blitt asymmetrisk, og i økende grad går asymmetrien i USAs disfavør.

Av Grete Gaulin

I en artikkel i Aftenposten sier Generalinspektøren for Heimevernet (GIHV) at hun ønsker å beholde det erfarne personellet i Innsatsstyrkene. Derfor appellerer hun om at det fokuseres mer på forsvarssaken og ikke på pengene. «Bare det at GIHV appellerer til idealismen er en provokasjon mot miljøet», sier BFO – tillitsvalgt Frode Nilsen til Offisersbladet. «Er det noen som er fylt av en stor grad av idealisme så er det nettopp innsatsstyrkene». Etter BFOs mening har den lojaliteten og fleksibiliteten som forsvarets styrker utviser vært misbrukt og utnyttet i alt for lang tid. Det holder ikke å peke på særegenheter ved yrkesgruppen og forsvarets behov når arbeidsgiver ikke er villig til å kompensere dette med adekvate lønns- og arbeidsvilkår.

Vi aksepterer ikke at personellets surt ervervede penger skal inndras for å bli brukt til å balansere driftssituasjonen i Forsvaret. Forsvaret er underbemannet, spesielt av befal, hvilket gjør at kritiske funksjoner nærmer seg en kollaps. Marinens fartøyer er ikke bemannet, Hærens avdelinger har ikke det personellet de er forutsatt å ha, Luftforsvarets evne er under sterkt press, FLO mangler kritisk kompetanse på samme måter som andre deler av Forsvaret. Nå skal også HVs innsatsstyrker raseres!

Dette må forventes på tross av generalens fromme ønske om at rekrutteringen skyter fart på ren og skjær idealisme. Kontraktsfestet militært personell, befal og offiserer har båret byrden for langt og for lenge. Resultatet er fallende motivasjon og forvitrende tillit til beslutningstakerne. Lønnsmidler må stilles til rådighet slik at Forsvarssjefen kan lønne sitt personell i forhold til innsatsen de yter, hvilket vil si et lønns – og insitamentnivå som ligger langt utover dagens. GIHVs forslag må skrinlegges snarest!

Regjeringen svikter HV!
Beslutningen om å kutte ut innsatsstyrkenes bonuser har blitt møtt med hoderystende vantro hos de fleste Offisersbladet har kontaktet i sakens anledning. BFOs leder for region Viken, Frode Nilsen, sier følgende: “Heimevernets innsatsstyrker i Oslo ble terrorhelgen 22 juli mobilisert allerede etter noen få timer. Styrkene var på plass på vesentlig kortere tid enn den klartiden som ligger til grunn. Vi skal ikke glemme at også områder fra HVs styrkestruktur ble mobilisert, og møtte til tjeneste, på et tidspunkt der situasjonen var langt fra avklart.

Dette personellet møtte ut fra sin ryggmargsfestede forsvarsvilje og “Plakaten på veggen”.
Innsatsstyrkene og Heimevernet mobiliserte til den sannsynligvis største skarpe operasjonen på norsk landjord siden 9. april 1940. Deres relevans og gripbarhet i den nasjonale beredskap bør dermed en gang for alle være åpenbar. Med dette som bakteppe oppleves det både overraskende, men også provoserende, dersom personellet skal fratas sine bonuser, for å finansiere en kvalitetsreform som aldri ble fullfinansiert. Idealismen er nettopp en av Heimevernets bærende bjelker og styrke. Den bør ikke raseres ytterligere.”

Jan Arild Ellingsen, som er FrPs forsvarspolitiske talsmann, sier at Regjeringen svikter Heimevernet. I et innlegg på Fremskrittspartiets hjemmesider krever han svar på hvorfor Heimevernets innsatsstyrke belønnes med bonuskutt. “Jeg krever at forsvarsminister Grete Faremo skal svare på hvorfor det ikke brukes mer penger på å øve både innsatsstyrkene og områdestrukturen for å sørge for at Heimevernet skal støtte politiet og det sivile samfunnet i krise og
krig. Vi skal huske at et ikke ubetydelig antall HV-soldater var å finne på Oslos gater kort tid etter terrorhandlingene 22.juli for å hjelpe Politiet med å sikre nasjonale symboler som Regjeringskvartalet, Stortinget, Utenriksdepartementet i tillegg til andre installasjoner.

Å kutte i bonusen til innsatsstyrkene opplever jeg som dypt urimelig all den tid de setter av 15-20 dager av livene sine hvert år til å øve på denne typen oppdrag og være med på å skape trygghet i samfunnet,” sier Ellingsen.

BFO har i løpet av uken vært i kontakt med distriktssjefer, innsatsstyrkesjefer og troppssjefer som alle er hoderystende vantro til beslutningen om å kutte i personellets bonuser.

“Det var forventet at innsatsstyrkene skulle reduseres i framtiden og på denne måten nedbygges jo styrkene av seg selv”, sier en av troppssjefene lettere ironisk til Offisersbladet. En av innsatsstyrkenes ledere sier også at bonuskuttet innebærer at oppslutningen om øvelsene vil synke, all den stund en av forutsetningene for å få bonus var at man deltok på mer enn 75 % av øvelsene. BFO er også kjent med at innsatsstyrkenes personell er frustrert over måten beslutningen har blitt kommunisert i forkant. “Det har ikke vært noen prosess i forkant som involverer de tillitsvalgte. Det burde være kjent for enhver leder at en god dialog medvirker til at kritikken reduseres og viljen til å akseptere økes,” sier en erfaren innsatsstyrkeleder som er redd for at innsatstyrkene nå vil forvitre.

Av Jimmy Bjerkansmo, BFO
Foto: FMS

Redaktøren: Forsvaret i årene fremover . 3
BFOs kommentarer til Forsvarssjefens
fagmilitære råd . 6
Samarbeid for økt kampkraft 10
KAFO og BESO Høstkonferanse 14
Orion gjør nytte for seg i Adenbukta 16
Ny blyfri ammunisjon på trappene . 18
BFO utland besøker KNM Måløy . 20
Forlater skuta etter 30 år . 22
BFO leder: . 24
Gulesider . 25
KAFO/BESO leder . 36
Litt av hvert 38
Kjekt å ha 40
Tilbakeblikk 41
Leserbrev . 42
Litt av hvert 46
Omskolering av ukrainske offiserer . 48
Første krigsfilmfestival på Rena og Elverum 50
Bøker . 51
Bedre beskyttelse og redusert vekt . 52
Filmanmeldelse 53
Dinosaurer på verdenshavene . 54
Internasjonale nyheter . 58

ANSF bedre enn noen gang
Kommandøren sier videre at det sterkeste kortet i denne utviklingen er Afghan National Security Forces (ANSF), som i hovedsak består av Afghan National Army (ANA) og Afghan National Police (ANP). ANSF fremstår nå som bedre trenet, utdannet, motivert og utrustet enn noen gang. Analfabetisme har vært svært utbredt og hemmet utviklingen kraftig, men et massivt opplæringsprogram har så langt gitt over hundre tusen soldater grunnleggende lese- og skriveferdigheter. Dermed kan mer spesialisert utdannelse settes i gang gjennom de tolv våpenskolene som er opprettet. Nye mannskaper siles og etterprøves med tanke på lojalitet, fysisk skikkethet og motivasjon på en mer betryggende måte enn før, og det er ingen mangel på nye frivillige.
ANSF er en gigantisk utdannelsesmaskin og ANA har det siste året blitt tilført 6000 mann i snitt per måned – tilsvarende mer enn en brigade hver fjerde uke. Dette gir de afghanske myndighetene kapasitet til ikke bare å ta tilbake Thaliban-kontrollert område, men også å holde det for fremtiden. Opprettelsen av Afghan Local Police (ALP), som nærmest kan sammenlignes med et heimevern, har gitt landsbyboerne muligheten til å yte en viss motstand mot Thaliban og andre væpnede grupper.
ALP har lønn fra staten, men er lokale folk utpekt av landsbyrådene. Dette har vist seg overraskende effektivt i å holde opprørere borte. På denne måten har Thaliban og assosierte grupper blitt presset ut av sine kjerneområder, særlig i sør. Som Helseth påpeker: - Den mye omtalte våroffensiven til Thaliban har vi sett lite til i år. Faktisk er det ANSF og ISAF som er på offensiven og mange områder opplever nå et sikkerhetsnærvær som de lokale sivile ikke har sett tidligere. Disse operasjonene har imidlertid kostet mange soldater fra ISAF og ANSF livet.

IEDer er fortsatt den største trusselen
Det er fortsatt Improvised Explosive Devices, eller IED, som forårsaker de største tapene, spesielt i skadede og sårede. Takket være bedre beskyttelsestiltak, har antallet ISAFsoldater som er drept på denne måten gått ned. Det er de sivile som lider hardest da de selvsagt står uten slik beskyttelse. IED rammer uvilkårlig og selvmordsbombere går som regel etter de ”mykeste” målene, som folkeforsamlinger og representanter for statsmakten.
De fiendtlige tapene er vanskelige å estimere, og antallet drepte Thaliban er uansett ingen god målestokk for suksess.
Topplederne har i stor grad flyktet over grensen til Pakistan, der blant annet økt pakistansk militært nærvær og amerikansk etterretning, vanskeliggjør kontakten med styrkene i Afghanistan. Mellomledernivået er under hardt press og lider store tap. Dette, og en utstrakt hånd fra de afghanske styresmaktenes side, har medført at mer enn tre tusen tidligere opprørere nå har levert inn sine våpen og blitt akseptert tilbake i samfunnet.
– Det er ikke snakk om masseovergivelser, men reintegreringen er likevel et tydelig tegn på en ny tid. Noe slik var utenkelig for bare et eller to år siden, sier Helseth.
Det er mange andre lyspunkter i Afghanistan. Disse kommer sjelden frem i media, fordi god, hverdagslig fremgang sjelden får de store overskriftene. – Det er gjerne de spektakulære terroraksjonene som får oppmerksomhet og ikke det faktum at mange forsøk blir avslørt før de kommer til utførelse. Når de inntreffer blir episodene håndtert av ANSF selv, så raskt og effektivt som noen kunne forlange. Thaliban trenger imidlertid bare å lykkes ved én av ti anledninger for å oppnå suksess, mens ANSF og ISAF må lykkes hver gang, presiserer kommandøren.

Gradvis overføring av ledelse og ansvar
En prosess (”Transition”), som tar sikte på gradvis å overføre ledelsen og ansvaret for sikkerheten til ANSF, startet i sommer. I første runde gjelder dette syv provinser og distrikter, inkludert Kabul, og omfatter nesten en fjerdedel av befolkningen. Denne prosessen består av til sammen seks trinn og skal være fullført innen utløpet av 2014. Samtidig skal de internasjonale styrkene omformes fra stridende tropper til rådgivere, mentorer og instruktører. En ny operasjon, med nytt oppdrag og mandat som avspeiler den ledende afghanske rollen, må på plass. Oppgavene til de såkalte Provincial Reconstruction Teams (PRT) skal overføres til sivile organisasjoner.               
Den afghanske statens evne til å stå på egne ben henger på flere områder etter i utviklingen. Demokratiet har ikke funnet sin endelige form og nasjonen har mange utfordringer. De økonomiske utsiktene er på sin side lovende, med enorme verdier i mineraler og metaller, men det vil være et problem å transportere dette ut av Afghanistan. - Det er derfor viktig å investere i infrastruktur, sier Helseth. Et lyspunkt er at byen Mazar-e Sharif nå er knyttet til jernbanenettet i landene nordenfor og dermed videre til verden. Bedre kommunikasjoner gir de lokale bøndene og næringsdrivende mulighet til å få varene sine ut på markedet. Den økonomiske utviklingen er imidlertid avhengig av fysisk sikkerhet.
Helseth sier videre at mye av det som i pressen omtales som angrep fra Thaliban, skyldes lokale stammekonflikter, personlige uoverensstemmelser eller kriminelle handlinger. Mord forekommer selvsagt i Afghanistan som over alt ellers. Det mye omtalte drapet på president Karzais halvbror i juli ble begått av en fornærmet medarbeider, som akkurat var sagt opp fra sin stilling som livvakt. Andre drap er utført av mennesker med dype traumer. Thaliban er som regel raske til å påta seg ansvaret, uansett hvem som står bak. Inntrykket blir dermed at Thaliban står sterkere enn de egentlig gjør, sier han.
Narkotikatrafikken gjenstår som et stort onde, også i Afghanistan, der den enkle tilgangen har ført til en stor gruppe misbrukere. En viss innsats fra styresmaktenes side har bidratt til redusert produksjon av opium. Høyere priser på hvete og produkter som safran (verdens dyreste krydder), har gitt bøndene inntekter på lovlig vis. Narkotrafikken er Talebans viktigste inntekstkilde. Den har ikke avtatt i betydning, siden prisene har gått opp som et resultat av lavere produksjon.
Situasjonen gir i sum likevel grunn til en optimisme. Verdenssamfunnet bør nå gradvis skifte fokus fra militære operasjoner til nasjonsbygging. Skoler, utdannelse, velferd, frihet, lov og orden, indre ro, demokrati og respekt for religion og tradisjonelle verdier, er stikkordene. - Det er på disse områdene slaget vil bli vunnet eller tapt for Afghanistan i årene fremover, oppsummerer kommandør Helseth til Offisersbladet.

FAKTA:
ISAF teller pr. august i år om lag 132 tusen mann fra 49 stater. Dette utgjør flere nasjoner enn det som stod bak de allierte på slutten av andre verdenskrig – ISAF er således den bredeste militære koalisjonen i historien. ANA på sin side består av en etnisk balansert styrke på 171 tusen kvinner (riktignok under en prosent) og menn, som nyter høy anseelse i befolkningen. ANP utgjør 130 tusen mann, langt bedre trent og motivert enn for bare to-tre år siden. ANSF planlegger med en økning på 47 tusen mann over det neste året. Afghan Air Force profesjonaliseres også raskt, med hovedvekt på taktisk lufttransport og kamphelikoptre

Største enkeltsatsning
-Dette er den største enkeltsatsningen med egne penger siden vi utviklet Protectorsystemet. En stab på 35 ingeniører i teknisk avdeling er i sving med utviklingen i nært samarbeid med mulige kunder for å finne de beste løsninger. Ennå har vi ikke solgt tårntypen til noen, men vi ser naturlig nok over Atlanteren igjen der Protector fortsetter å gå sin seiersgang, sier markedssjef Rune Werner.
Omkalfatringen som følge av fjerningen av ”kurven” og flyttingen av personellet fra tårnet ned i vognen gir bedre plass i vogna og samtidig frigjøre vekt som igjen gir økt payload. I tillegg har Kongsberg Protech Systems utviklet en unik ammunisjonshåndtering, som man venter seg mye av. Tradisjonelt føres ammunisjonen via bånd fra ammunisjonsboksen til våpenet.
Ifølge fagterminologien betegnes dette som ”linket ammunisjon”. Kongsberg har nå sikret seg retten til såkalt ”linkless” ammunisjonshåndteringssystem der ammoen transporteres skudd for skudd inn i våpenet fra ammunisjonsboksen. En annen fordel er tilgang til våpen og ammunisjonsboks fra innsiden av tårnet slik at personellet kan etterlade ammunisjon og korrigere eventuell stopp i våpenet mens de selv er godt beskyttet. Dette vil naturlig nok gi fordeler i en kampsituasjon.

”Lego”-prinsipp
Werner mener at Protechs største styrke er å lage fleksible ”Lego”-systemer der mye utstyr kan integreres inn i deres systemer. Konseptet kan gi de våpenytelser som kunder etterspør. For øvrig dekker Protech 80 prosent av det globale marked for våpenstasjoner.
Alle som vil selge noe, henvender seg til Kongsberg. Den nye tårntypen ble første gang fremvist under AUSA-utstillingen i Washington DC i oktober 2009 og ble igjen vist frem under DSEI-utstillingen i London i høst.

Ikke-dødelige våpen på trappene
Alle våpen behøver ikke å være dødelige. Tap av sivile liv der NATO-tropper opererer er alltid pinlig og svekker aksjonens legitimitet. Derfor er det blitt etterspørsel etter midler som gir troppene anledning til å bruke en stigende skala av myke tiltak før det skytes. Dette har Protech tatt konsekvensen av og har utviklet en Protector våpenstasjon med en håndfull opptrappingsmuligheter.
Oppfinnelsen går under betegnelsen av ”Protector with EoF”, (Escalation of Force Solution). I en RWS våpenstasjon kan man innebygge for eksempel lyskaster, høytalere, diverse lasere, MK-19 med ikke-dødelige granater i tillegg til våpnene som skal brukes i siste instans. På godt norsk kaller Protech dette for Shine, Shout, Shove, Show and Shoot.

Dekker et tomrom
Markedssjef Rune Werner fremholder at EoF – hjelpemiddelet, som ble utviklet i 2009, dekker et kapasitetstomrom under fredsskapende, fredsopprettende eller humanitære operasjoner. EoF kan blant annet være nyttig for konvoibeskyttelse, ved kontrollpunkter, under befolkningskontroll og informasjonsoperasjoner, etc.
En skarp lyskaster med intenst hvitt laserlys vil øyeblikkelig blende og føre til at sjåfører øyeblikkelig må stanse. Dette er nyttig for ved veisperringer der soldater kan frykte bombeangrep hvis mistenkelige biler eller fotgjengere ikke stopper av en eller annen grunn. Så har man det kraftige akustiske hjelpemiddelet. En høyttaler vil sende ut advarsler i det lokale språk. Hvis det ikke roer ned gemyttene vil den sende ut gjennomtrengende elektroniske lyder som vil få bevæpnede menn til å kaste våpnene, ta seg til ørene og flykte.
Laseralternativet vil også være nyttig, men myntet på enkeltpersoner. En laserstråle som lager en tydelig rød runding i brystet på en person vil gi ham en kald påminnelse om at han er i siktet på et overlegent våpen og at han bør tenke seg om. (En annen laserversjon gjør laserstrålen usynlig for den som strålen treffer, men synlig for soldater som kan ”ta ut” dette målet) På det siste stadium før det skytes i luften, kan våpenstasjonen ta i bruk MK-19 med ikke-dødelige granater. Protech har godt håp om at EoF-alternativet kan bli en lønnsom oppfinnelse. Markedssjef Rune Werner fremhever at EOF-løsningen ennå ikke er solgt.
-Dette er et nytt område og våre kunder har ikke noen konkrete krav. Det er vanskelig å si sikkert at våre ideer vil være helt i tråd med kundenes fremtidige forsvarsbehov.
For oss har det vært viktig å vise at en EOFpakke kan anbringes på våpenstasjonen, sier Werner.

Tekst og foto: Tor Husby

Hvordan vil du beskrive forskjellen mellom den store omstillingen og kontinuerlige tilpasninger?
“I prinsippet har vi nedlagt det gamle mobiliseringsforsvaret og vi er i sluttfasen av å etablere et innsatsforsvar. Dette innebærer en 180 graders endring iht hvordan Forsvaret skal gjennomføre den daglige driften, herunder hvilke rolle vi skal ha. Vi har brukt om lag 20 år på denne omstillingen. Først 10 års usikkerhet og deretter 10-12 år på å etablere det nye innsatsforsvaret.. Når vi er ferdige i 2012, vil evt endringer skje iht en kontinuerlig langtidsplanlegging, som vi allerede har startet opp med.

Hva er egentlig den store forskjellen mellom det gamle og nye Forsvaret?
“La oss sammenlikne oss med en brannstasjon. I gamle dager hadde vi en brannstasjon i hver kommune, i dag har man etablert en stor brannstasjon, som dekker flere kommuner. Istedenfor å rykke ut fra flere forskjellige steder til der det brenner, kan man i dag rykke ut fra en stasjon som har kompetanse, høy beredskap, personell og materiell. Dette gir bedre kontroll og utnyttelse av brannstasjonens totale resurser. Forsvaret er i dag organisert på tilsvarende måte og vi kan rykke ut med skreddersydde avdelinger, tilpasset det oppdraget som skal løses, på kort varsel.”.
Mange har gått lei av frasen fra støttestruktur til den spisse ende. Fase 2B kan jo tyde på at vi går i ring, når regional støttefunksjon er tilbakeført største bruker.
“Vi må lære av våre feil for og stadig bli bedre, sammenslåingen av RSF-funksjonene er et eksempel på endringer som kanskje ikke slo ut i full blomst. Da må vi være “store nok” til å innse dette, og gjøre nødvendige endringer selv om det betyr at vi må gå tilbake”.

Hva gjenstår for at vi kan si vi er i havn?
“Etter fase 2B er vi i stort der vi skal være, selv om det fortsatt er behov for endringer og justeringer. Luftforsvaret skal inn i en avgjørende prosess, der organisasjon tilpasses nye behov og nye kampfly. Dette blir en utfordring, men er samtidig helt nødvendig. For å styrke kommunikasjon mellom arbeidsgiver og de ansatte/tillitsvalgte, har jeg besøkt alle avdelingene i luftforsvaret og snakket om disse tingene.
Vi må i tillegg få et landforsvar som er i balanse. Stortingets krav er at HV skal sikre viktig og vital infrastruktur i Norge. Jeg går for et videreført lokalt forankret HV, som har til oppgave å sikre infrastrukturen. Jeg er klar på at HVs innsatsstyrke skal rettes mot det enkelte HV-område. Også Hæren må justere sin organisasjon og det arbeidet tar til så snart fase 2B er ferdig. Hæren skal fortsatt ivaretar innsatsstyrken i Norge. Vi har brukt betydelige midler på opprustning av skyte- feltene Blåtind, Hjerkin, Setermoen og Indre Østland”

Vi har tilpasset organisasjonen, personellet har høy kompetanse og utsettes for konkurranse fra det sivile næringsliv. Har du gjort deg noen tanker rundt dette?
“Det er ikke vanskelig å finne kompetansemangler. Mye personell faller fra underveis pga gode tilbud fra det sivile. Jeg ønsker å bruke mere penger til lønn for å beholde personellet i en livssyklus. Ved å skape orden i forvaltningen og eget hus, vil den enkelte føle mere tillit til arbeidsplassen i Forsvaret. En stadig kritikk fra riksrevisjonen påvirker personellet i negativ retning ifh til egen arbeidsplass.
Som på brannstasjonen er det viktig at vi har rett kompetanse i Forsvaret. Vi må beskrive kompetansebehovet og fylle opp kompetansegapet ifh til hva vi har og hva vi trenger. Vi må også få etablert et system som sikrer horisontal karriere. I dette arbeidet, er det viktig å ha en god kommunikasjon, mellom arbeidsgiver og tillitsvalg. Dagens struktur har medført nedleggelse av avdelinger, lokalisering av avdelinger til områder hvor medflytter ikke får arbeid og en stor belastning ved at ca. 1500 ansatte til enhver tid er “ute av strukturen”, hovedsakelig pga Afghanistan. Individet opplever stor personlig konsekvens av ovenstående og blir urolig og vi må finne noen gode løsninger, som reduserer belastningene. Min erfaring er at personellet ønsker å bidra til å utvikle Forsvaret i positiv retning. Min utfordring er ikke å få folk til å komme på jobb, men å få de til å gå hjem ved arbeidstidens slutt. Det sier noe om hva arbeidsplassen betyr for de ansatte”.

I fase 2B har det fremkommet mye kritikk for manglende medbestemmelse, hva er din kommentar til dette?
“Samarbeid, Medbestemmelse og Demokrati.
Hele vårt samfunn er tuftet på dette, og jeg forutsetter at arbeidsgivere på alle nivå, legger lov- og avtaleverk til grunn for alt vi gjør, både under omstilling og ordinær daglig drift. Det er ikke enkelt å gjennomføre så omfattende omstillingsprosesser vi har vært gjennom. Det er faktisk en prestasjon, at vi har klart dette, uten mer friksjon en hva vi faktisk har hatt. Ofte kritiseres styringsretten, men den er en del av medbestemmelsessystemet”.

Vi har brukt tiden og spør om Forsvarssjefen har noen avsluttende merknader.
“Det er ofte de ansatte som ser hvor skoen trykker og merker hvor det er ubalanse. Jeg oppfordrer de tillitsvalgte, til å fremme konstruktive forslag mht forbedring, arbeidsmetoder, rasjonalisering mv. i den hensikt å opprettholde et godt arbeidsmiljø, bedret ressursutnyttelse og en mer effektiv måloppnåelse.
Vi må ha fokus fremover og etablere felles ståsted for hvor vi står, hvor vi skal, og hvordan vi skal komme dit. Dette samarbeidet må etableres på alle nivå, og kunnskap rundt medbestemmelse, rutiner og prosesser må være godt kjent på begge sider av bordet”, avslutter Forsvarssjef Harald Sunde.

Av forhandlingsleder Rune Rudberg og Ragnar Dahl
Foto Einar H Clausen