Morten Traavik blir kalt en krigskunstner, og har provosert Forsvarsledelsen, som på sin side ikke vil kommunisere med ham. Dette er også noe han gir en kommentar til i sin siste installasjon YES/NO.
YES/NO består av to hvitmalte panservogner à 50 tonn plassert i Bjørvika, med YES og NO påmalt. Med dette stiller Traavik viktige spørsmål til Norges ambivalente forhold til militære intervensjoner i Irak, Afghanistan og Libya. For kunstneren stikker det også dypere; det fremstår også som et pek til hans tidligere arbeidsgiver Forsvaret som har utvist et slags ja/nei-forhold til hans bidrag som innleid Forsvarskunstner. I 2010 ble Traavik valgt som tidenes første Forsvarskunstner. To av fem av hans verk i sykluset HÆRWERK har blitt stoppet av Forsvarsledelsen.
Første modul i HÆRWERK ble kalt Honest John, og var en atomrakett fra Den kalde krigen iført et syv meter langt kondom. Den ble fjernet før den russiske presidenten Medvedevs besøk i Oslo våren 2010 (og er nå forflyttet til Luftfartsmuseet i Bodø). Men den uredde kunstneren har ikke gitt seg så lett, og har fortsatt arbeidet med syklusverket. Med midler fra blant annet KORO (Kunst i offentlige rom) har han fullført visjonen.
Hvorfor fortsetter du med HÆRWERK? - For det første og mest grunnleggende: ”I ain’t no quitter”, kommenterer Traavik. - Jo større hindringer, jo større utfordringer og jo flere lærerike erfaringer i å jobbe frem alternative løsninger. - Det var min helt primære impuls til å fortsette. For det andre, så steg det etter hvert frem et nytt og veldig viktig lag av mening i YES/NO prosjektet, nemlig at i stedet for kun den kunstneriske kommentaren til humanitærmilitære intervensjoner det var tenkt som i utgangspunktet, så ble prosjektet selv sin egen humanitære intervensjon som innførte tiltrengt ytringsfrihet og demokrati som den norske Forsvarsledelsen hadde forsøkt å kneble, forteller han til Offisersbladet.
Hva var grunnen til at du takket ja til å være Forsvarskunstner i 2010 i utgangspunktet? Hvem var det som tok initiativet? - Det var Forsvarsmuséet som tok kontakt. For en kunstner med virkefelt i gråsonen mellom kunst og samfunnsspørsmål passet et slikt engasjement som hånd i hanske. Ifølge Traavik er det ikke spesielt viktig å provosere Forsvaret som sådan. - Det finnes jo mange rakryggede, intellektuelt nysgjerrige og kompetente folk i det norske militærvesenet, men dessverre sitter ikke så mange av disse i selve Forsvarsledelsen, forteller han. - Noen av de mest innsiktsfulle og oppmuntrende kommentarene til verkene jeg lagde som Forsvarskunstner kom fra offiserer og soldater som faktisk selv hadde opplevd krig og alle dens paradokser og selvmotsigelser, blant annet. i Bosnia og Afghanistan, og som derfor ikke er like redd for å ha mer enn én tanke i hodet på en gang, noe Forsvarsledelsen åpenbart er.
Er du fornøyd med responsen har du fått på YES/NO? Har du hørt noe fra militært hold? - Jeg er kjempefornøyd, både med selve verket og historien bak har jo allerede fått masser av oppmerksomhet i både det fysiske og mediale offentlige rom, og av det jeg så og opplevde før jeg dro videre så tok publikum verket i bruk med hjertens lyst og kameraene i fri dressur. Plasseringen i Bjørvika gjør jo også at svært mange både lokale og tilreisende får oppleve verket. Jeg vet at både Dagsrevyen og andre medier iherdig har prøvd å få Forsvarsledelsen i tale, men sin vane tro stikker de hodet i sanden og håper at det plagsomme skal forsvinne. Med Yes-No prosjektet hadde han egentlig tenkt å bruke norske panservogner av typen M48- stridsvogner, men han har måttet se seg om etter alternative løsninger, og har tydd til svenskehjelp. Sveriges Forsvarshistoriske Muséer har lånt ut to Centurion-stridsvognen.
Hvordan var prosessen? - Den var tung og lang, i ordets alle betydninger. Men samtidig veldig morsom og lærerik. Jeg er for tiden trolig en av landets fremste eksperter på å planlegge og koordinere flyttingen av stridsvogner mellom skandinaviske land.
I sin tid valgte Traavik siviltjeneste, men fremholder at han aldri har vært pasifist. -Derimot valgte jeg siviltjeneste fordi jeg ikke så poenget med at lille Norge skulle ha et konvensjonelt forsvar. Vi har et land som fra naturens side er ideelt for ukonvensjonell krigføring, bakhold og gerilja, noe som burde avspeiles mer i hvordan forsvarsstyrkene våre er bygd opp og satt sammen. Men dette forutsetter jo igjen en åpenhet og vilje og evne til nytenkning, og dermed er vi tilbake til problemets kjerne igjen. Den kontroversielle og morsomme utstillingen „Body Armour – bedre enn sex“ ble vist på Forsvarsmuseet tidligere i år (og senere på svenske Armémuseumet). I Body Armour dro han paralleller mellom skytevåpen og kjønns-organer. Ustillingen inneholdt blant annet en oppsiktsvekkende installasjon kalt Junior, som var en ombygd M-62, med løpet formet som en penis.
Har du selv noen erfaring med skytevåpen, Traavik? - Jeg går på jakt med hagle og har prøvd AK-47 på en skytebane for turister i Vietnam. Jeg har også vært i kryssild mellom snikskyttere og soldater under borgerkrigen i Moskva i 1993. Ellers har jeg kun erfaring med skytevåpen som kunstobjekter, jfr. Body Armour, svarer Traavik. Avslutningsvis ønsker Traavik å komme med følgende kommentar til Forsvarsledelsen. - Jeg vil gjerne sitere Håvamål: ”Udjerv mann tror han skal leve lenge om han vokter seg vel for kamp, men alderen gir ham ingen fred om han blir spart for spyd”.
Av Nils Gjerstad