Det norske forsvaret har i flere år sendt soldater i internasjonale operasjoner. Spesielt innsatsen i Afghanistan de siste årene har fått mye oppmerksomhet i media. I forbindelse med dette, har det også blitt et økt fokus på skader på norsk personell.
I 2010 kom en ny bestemmelse i lov om personell i forsvaret som en endrer på statens erstatningsplikt for skader som er oppstått ved utenlandsoppdrag. Bestemmelsen har gjort det lettere å få erstatning, men har også skapt noen reaksjoner.
Blant annet på grunn av at den opererer med et skille på skader som har oppstått før og etter 2010. For psykiske skader før 2010 har det blitt laget en egen forskrift om erstatningsutmålingen. Jeg vil i denne artikkelen fokusere på betydningen av de nye reglene, og da spesielt for personell som har pådratt seg psykiske belastningsskader før 2010.
Andre rettigheter som følger av yrkesskade ved utenlandsoppdrag vil kun kort bli nevnt for sammenhengens skyld. Det vises i denne sammenheng til at man som militært personell etter folketrygdloven har krav på støtte fra NAV for yrkesskade for enhver skade eller sykdom som har er påført eller har oppstått under opphold i utlandet. Skaden eller sykdommen trenger ikke å knytte seg til tjenesten.
Erstatning for militært og sivilt personell som skader seg på jobb for forsvaret i Norge vil ikke bli behandlet i denne artikkelen.
Hva skal til for å få erstatning etter de nye reglene
Erstatningsreglene i lov om personell i Forsvaret Den nye bestemmelsen er inntatt i lov om personell i forsvaret § 12 a-c, under kapittelet for tjenestegjøring i internasjonale oppdrag.
Reglene gjelder ikke ved tjenestegjøring nasjonalt. Med internasjonale oppdrag menes oppdrag som er godkjent av norske myndigheter. Såkalte fredsstyrker er omfattet av begrepet. Opptrening til oppdragene før avreise omfattes ikke av bestemmelsen. Skader som oppstår ved slik opptrening omfattes av alminnelig erstatningsrettslige regler og reglene om yrkesskade.
Det spesielle med den nye bestemmelsen er at den pålegger staten et objektivt ansvar for skader eller sykdom som har oppstått som følge av internasjonale oppdrag. Det vil si erstatningsansvar uavhengig av skyld.
Loven stiller heller ikke krav om at det kan vises til en konkret ulykkeshendelse eller sykdomseksponering, slik vilkåret er ved yrkesskade. Dette gjør at det er enklere å konstatere at en psykisk belastningsskade skyldes utenlandsoppdraget.
Det er imidlertid et krav om at skadelidte sannsynliggjør at utenlandsoppdraget er årsak til skadene. Det er ikke nok å vise til at man ble syk mens man var på utenlandsoppdrag.
Dersom sykdommen eller skaden ville oppstått uavhengig av om man reiste på utenlandsoppdrag omfattes dette ikke av den nye erstatningsordningen. Det er imidlertid ikke noe krav om at man blir syk mens man er på utenlandsoppdrag. Sykdom, psykisk skade og i noen tilfeller også fysisk skade kan i noen tilfeller først slå ut mange år senere.
Man vil da ha rett på erstatning så sant det kan sannsynliggjøres at det er utenlandsoppdraget som er årsak til skaden. I utgangspunktet gjelder reglene både sivilt og militært personell som har blitt skadet. Det er imidlertid noen begrensninger på dette punktet når det gjelder erstatning for psykiske belastningsskader før 2010.
Spesielt om psykiske belastningsskader
De nye reglene har størst betydning for personell som har pådratt seg psykiske belastningsskader. For denne gruppen har det blitt betraktelig enklere å kunne oppfylle vilkårene for å få erstatning. Ved utformingen av loven ble det laget et skille før og etter 1.januar 2010. Psykiske belastningsskader som følge av tjenestegjøring før 31.12.2010 får erstatning regulert ut i fra en egen forskrift.
Denne forskriften omfatter imidlertid ikke personell som har blitt skadet under oppdrag før 1978. Disse må eventuelt søke erstatning etter alminnelige erstatningsrettslige regler, og vil ha en mye vanskeligere vei å gå både med tanke på spørsmål om ansvarsgrunnlag, årsakssammenheng og foreldelse. Videre gir forskriften kun militært personell rett på erstatning.
Et vilkår for å få erstatning etter forskriften er at man har en psykisk belastningsskade som fører til varig tap av ervervsgrunnlag, det vil si ervervsmessig uførhet. Dette begrepet må ikke blandes sammen med medisinsk invaliditet som fastsettes av lege. En leges vurdering vil allikevel ha betydning for uførhet som er en ren matematisk vurdering av ervervsevnen med og uten skaden. Dersom skaden fører til halvert inntekt, er man 50 % ufør. Inntekter fra trygd og pensjon regnes ikke med i vurderingen av uføregrad Det er ikke noe krav om at man skal motta uførepensjon fra NAV. Juridisk sett betyr ikke ”varig” at reduksjonen må være ”livsvarig”. 10 år er helt klart varig, trolig også ned mot 7 år. 
Dersom det oppstår vesentlige forverring i uføregraden etter at oppgjør er foretatt, er det mulig å søke om etteroppgjør.
Dette må gjøres innen 5 år etter at det opprinnelige oppgjøret ble foretatt. Dette følger av forskriften. Videre må man ha en psykisk skade som fører til tapet. Det er ikke fastsatt at man må ha en bestemt diagnose for at dette vilkåret skal oppfylles. Enkelte diagnoser vil imidlertid oppfylle kravet fortere enn andre. Om man har en psykisk skade eller ikke, vil avhenge av en konkret vurdering foretatt av kyndig medisinsk personell.
Dersom man oppfyller vilkårene ovenfor, vil man ha rett til erstatning. Er man i tvil, bør man oppsøke en lege og etter hvert juridisk hjelp for å avklare spørsmålene.
Hvordan gå frem dersom man skal søke om erstatning?
Statens pensjonskasse (SPK) administrerer ordningen og behandler søknader om erstatning. I de fleste tilfeller vil det bli foretatt en vurdering og undersøkelse av medisinsk spesialist for å avgjøre om det kan sies at plagene man har skyldes internasjonale oppdrag. SPK vil derfor innhente en spesialisterklæring. Erklæringen utarbeides etter et mandat fra Forsvarsdepartementet, men skadelidte kan være med å påvirke valget av spesialist. I tillegg vurderes sykehistorien, historisk arbeidsinntekt og eventuell trygdehistorie. Dette for å vurdere omfanget av erstatningen, samt spørsmålet om årsakssammenheng og ansvar. Man kan la seg bistå av advokat i denne prosessen. Forskriften åpner for å dekke nødvendige advokatutgifter og utgifter til spesialisterklæringen som er nødvendig å hente inn.
Dersom man har vært i utenlandstjeneste før 2010, og har pådratt seg, og fått konstatert en psykisk belastningsskade før forskriften trådde i kraft, må man huske på at det er en 3 års foreldelsesfrist som løper fra forskriften ble innført den 01.01.10.
Dersom kravet blir foreldet, mister man retten til erstatning. For ikke å risikere dette, bør det søkes om erstatning før utløpet av 2012.
Dersom man får konstatert skaden etter 2010 er foreldelsesfristen 3 år etter at skaden ble konstatert.
Ved nyere skader som oppstår mens man er i tjeneste, bør man i tillegg melde fra til medisinsk personell og overordnede der man tjenestegjør. Forsvaret plikter å melde videre til NAV og SPK om yrkesskader. Ut i fra innslag i media den siste tiden tyder det imidlertid på at det kan være mangler i Forsvarets registrering av skader. Selv om det er Forsvarets ansvar, bør man som skadelidt kontrollere at skaden faktisk er meldt. Det kan sikre en raskere og mindre problemfylt prosess frem mot ordninger med NAV og SPK.
Hva får man i erstatning?
Størrelsen på erstatningen er avhengig av når man tjenestegjorde og uføregrad. Erstatning for personell som tjenestegjorde før 2010 er maksimalt på 35G (35 ganger folketrygdens grunnbeløp). For de som tjenestegjør i 2010 eller senere er maksimalbeløpet 65G.
Grunnbeløpet er i dag kr 75 641 (justeres i mai hvert år). Maksimalbeløpene blir dermed henholdsvis kr 2 647 435 og kr 4 916 665.
Maksimalbeløpet utbetales ved 100 % uføregrad. Ved lavere uførhet reduseres utbetalingen forholdsmessig uavhengig av alder. Det vil si at dersom man regnes som 50 % arbeidsufør, har man rett på 50 % av maksimalbeløpet.
Dersom den totale erstatningen blir mer enn 9G, kan man velge om man ønsker erstatningen utbetalt som et engangsbeløp, eller terminvis utbetalt. Man kan også velge en kombinasjon av disse. Dersom man ikke foretar seg noe, eller får mindre enn 9G, vil summen bli utbetalt i en engang. Dersom man velger en terminvis utbetaling, vil de månedlige utbetalingene justeres, slik at ikke den reelle verdien av erstatningen blir lavere enn ved en engangsutbetaling.
Dersom den skadelidte dør før hele eller deler av erstatningen er utbetalt, tilfaller denne barn, ektefelle/partner eller registret samboer. Erstatningen vil da bli utbetalt som et engangsbeløp. Trygdeytelser og eventuelle private forsikringer kommer i tillegg til erstatningen etter denne ordningen. Andre erstatninger fra staten for samme skade skal gå til fradrag. Erstatningsordningen har imidlertid en utforming som tilsvarer kompensasjon for fremtidig inntekt etter andre erstatningsordninger. Det kan derfor anføres at det kun er tidligere erstatning av fremtidig inntekt som skal komme til fradrag. Dette spørsmålet er imidlertid ikke avklart. Prinsipper fra den alminnelige erstatningsretten taler imidlertid for at en slik løsning må legges til grunn.
Reaksjoner på ordningen og ordningens fremtid
Erstatningsordningen er et positivt bidrag for å sikre rettighetene til personer som har blitt utsatt for skader ved utenlandsoppdrag for Forsvaret. Spesielt personer med psykiske skader har tidligere hatt vanskelig for å få erstattet de tap de faktisk har hatt. Ordningen har imidlertid noen klare svakheter. Det har ikke blitt gitt noen fullgod forklaring på hvorfor det skal være et skille mellom rettighetene til personell som tjenestegjorde før og etter 2010. I tillegg faller personer som tjenestegjorde før 1978 helt utenfor. Dette har ført til at flere veteraner og interesseorganisasjoner har reagert sterkt.
Enkelte har valgt å levere tilbake tjenestemedaljene de har mottatt i protest.
Saken har også vakt interesse i media, og blitt drøftet på politisk nivå. Det jobbes for at skille skal fjernes, og at 65G skal være maksimalbeløpet uavhengig av når man tjenestegjorde. Spørsmålet er ikke avklart fra Stortingets side, og foreløpig er det grensen på 35G som gjelder for personer som tjenestegjorde før 2010. Om den blir endret gjenstår å se.
For personer som på oppdrag før 2010 vil maksimal erstatning som sagt utgjøre i overkant av 2,5 millioner kroner. I enkelte tilfeller kan dette se ut til å være en relativt lav erstatning for et ødelagt liv. Spesielt dersom skadelidte er ung og i begynnelsen av sin yrkeskariere. Man må imidlertid huske på at erstatningen kommer i tillegg til ordninger gjennom NAV og eventuelle andre erstatninger og forsikringer som det ikke gjøres fradrag for. I tillegg tar ikke ordningen hensyn til skadelidtes alder, i motsetning til for eksempel vanlig yrkesskadeerstatning. Det betyr at eldre vil komme mye bedre ut av ordningen enn de ville gjort etter vanlig ordning for yrkesskade.
Yngre skadelidte vil kun i enkelttilfeller få noe mindre enn det en yrkesskadeerstatning vil gi. Man må imidlertid være klar over at dersom man kan vise til et konkret tilfelle som har ført til skaden vil man i tillegg være omfattet av yrkesskadelovgivingen.
Yrkesskadeerstatningen og erstatning etter forskriften skal da samordnes slik at skadelidte får et best mulig erstatningsoppgjør. Personer som har mottatt erstatning etter forskriften bør derfor få vurdert om de har krav på tilleggserstatning etter yrkesskadelovgivingen.
Av Torkel Tjørhom Fandrem Advokat, ProJure Advokatfirma DA