Bildet de fleste hadde av en Heimevernssoldat en god del år tilbake, var nok en vanlig kar med fri fra jobben et par uker, og med en gammel skrukket uniform, AG-3 og ryggsekk på ryggen, og med et par flasker hjemmebrent godt gjemt i sekken.
Men dette er i dag erstattet med profesjonelle og godt utrustede soldater, som på mange måter oppfattes som vår hær til forsvar her hjemme, imens vår lille hær øver eller er ute på internasjonale oppdrag.
Heimevernet i dag har følgende oppgaver: Å beskytte mennesker og viktige samfunnsfunksjoner, som: styrkebeskyttelse, uttak/rullering av forhåndslagret materiell, besøk og alliert trening, sikring av infrastruktur, nøkkelpersonell og materiell (ref øvelse Hovedstad), overvåkning/kontroll. I tillegg skal HV støtte forsvarsgrenene og totalforsvaret i fred, krise og krig. Heimevernet blir også brukt til støtte til det sivile samfunnet ved for eksempel flom og andre naturkatastrofer. Heimevernet er organisert i tre deler: Landheimevernet (LHV), Sjøheimevernet (SHV) og Luftheimevernet (LUHV).
I dag ser vi et betydelig mer moderne og materiellmessig godt utrustet Heimevern, med godt øvet personell, og i noen grad spesialtrente soldater. Men fra en styrke på 100.000 mann, til i dag under 50.000, med utsikter til rundt 30.000 mann, er forsvarsgrenen under sterkt press. Det gamle slagordet ”Over alt – alltid!”, er nå klokelig byttet ut med det mer tidsriktige og politisk korrekte “Et tidsmessig Heimevern for nasjonal trygghet”. Det siste forslaget om slå sammen Heimevernet og Hæren, har vekket harme internt i HV, men også politisk. Det har ikke vært vanskelig å motivere mellomledere i HV til å mene noe om dette, for engasjementet og lojaliteten er fortsatt sterk blant ansatte og soldater i Heimvernet. Det skal bli spennende å følge utviklingen for denne forsvarsgrenen. Jeg håper innleggene i denne artikkelen gir et greit bilde av hva både politisk og militær ledelse, samt ”grunnfjellet” i HV mener.
Litt historie:
Som et resultat av erfaringene fra krigen, ble Heimevernet (HV) opprettet 6. desember 1946. I løpet av dette året hadde HV en styrke på omtrent 100 000 mann. Utrustningen var dårlig og de hadde kun 50.000 Krag Jørgensen, og under 4.000 uniformer. Men utviklingen gikk videre da de på 70-tallet fikk AG-3 som personlig våpen i skapet på soverommet.
Energa geværgranater kom også, og sørget for mange blågule skuldre på grunn av sin kraftige rekyl. 106 mm rekylfri kanon ble også et vanlig syn, ofte montert på gamle Willys jeeper.
Heimevernssoldatene ble i starten utdannet i geriljakrigføring på Heimevernsskolen på Dombås. Men dette ble etter hvert justert til mer generell militær utdanning og kursing. For Heimevernet skulle ha mer tradisjonelle og stasjonære oppgaver, som vakt, sikring, trafikkregulering, grensevakt og lignende. På 1980-tallet hadde HV fått en oppsetting som til en stor grad lignet Hæren. Personellet hadde mer erfaring og høyere utdanning enn tidligere år, og HV var organisert i større avdelinger. Fokus var på å stå i mot angrep fra Sovjetiske hæravdelinger, marineinfanteri og luftlandsettingsavdelinger. På troppsnivå bedrev man fremdeles objektsikring, men både angrep og dybdeforsvar ble også øvet. Men Hæren mente at HV påtok seg for store oppgaver, som Hæren var bedre rustet og trent for, og i 1982 slo da også Forsvarssjefen fast at Heimevernet skulle være organisert på troppsnivå. (Wikipedia)
Trusselen på 80 og 90-tallet var det Sovjetiske Spetsnaz, som var/er spesialtrente sabotasjegrupper som kunne/kan operere bak norske linjer.
Det var forventet at disse spesialtrente styrkene kunne infiltrere egne linjer og ligge klare til aksjon før fiendtlige styrker angrep. Derfor opprettet HV i 1987 spesialstyrken ”HV SPES”. Disse spesialavdelingene finnes i dag i Oslo, Bergen, Trondheim og Stavanger, og kalles for 016-avdelinger.
Einar Holst Clausen/Redaktør