Norges sikkerhetsbehov er ikke best ivaretatt ved å sende våre avdelinger, fly og fartøyer til andre siden av kloden. Det behovet dekkes i det vi innrømmer at vi har noe å verne og legger til rette for et forsvar som står i forhold til vår geografi, våre strategiske omgivelser, og våre internasjonale forpliktelser.
Av Generalinspektøren for Hæren - Generalmajor Robert Mood
I 1949 gikk vi inn i Nato fordi våre politikere ikke så muligheter for å opprette et forsvar som kunne forsvare Norge på egen hånd. Gjennom 50 år med kald krig og en mobiliserbar hærstyrke på 300 000 soldater mente vi å kunne oppholde de angripende Sovjetiske styrker i inntil et par uker. Dette skulle gi tid for allierte forsterkninger å komme oss til unnsetning; en alliert styrke som sammen med våre egne avdelinger var rustet for å nedkjempe angriperen.
I årene etter den kalde krigen har vi avviklet mobiliseringsforsvaret. Det var designet for engangsbruk. Vi har omstilt Forsvaret til kontinuerlig og innsatsbasert aktivitet. Dagens samlede hær er på under 10 000 kvinner og menn, en størrelse som i seg selv er helt utilstrekkelig om en større krise eller et angrep skulle ramme Norge. I kvalitet er den imidlertid bedre enn noen gang. Hvilke kapasitet vi har kan beskrives med at hvis vi samler Hæren på et sted, kan vi forsvare deler av Oslo mot et tradisjonelt angrep. Resten av landet er da uten hærstyrker, og alle avdelinger i internasjonale operasjoner er trukket hjem.
La meg være tydelig på at om vi dobler, eller sågar tredobler en fremtidig fleksibel innsatshær, vil Norge fortsatt ha en meget liten hær etter alle andre målestokker enn budsjettene, om de står i balanse. Hvis vi tredobler antall ansatte i Hæren vil vi bli omtrent like store som den danske hæren. Sagt på en annen måte, vi er mer avhengig enn noen gang av å få hjelp om krisen skulle oppstå. En debatt om sikkerhetspolitikk og hvilket forsvar – hvilken hær – Norge trenger, må starte med utgangspunkt i hva vi faktisk har.
Vi har altså et forsvar, og en hær som er utilstrekkelig etter alle målestokker med unntak av kvalitet, sammen med evne til å holde seg innenfor de budsjetter som tildeles. Ut fra den erkjennelsen blir det veldig tydelig at vi er helt avhengig av at potensielle konflikter finner sin løsning politisk, før det blir behov for militær makt. Et sterkt og handlekraftig FN, og fremfor alt et relevant Nato, er altså viktigere for Norge i dag enn under den kalde krigen. I forlengelse av dette følger, minst like viktig, at å delta sammen med våre allierte venner i operasjoner utenlands, der Natos frontlinje går i dag, er en helt nødvendig investering i nasjonal operativ evne. Det håper jeg vi nå kan slå fast.
Personell, og evne til integrerte operasjoner, fremstår som de aller største utfordringene i årene som kommer. “You fight as you train”; den uhyggelige magefølelsen som mange avdelingssjefer gjennom historien har opplevd når de står midt oppe i en kampsituasjon, og opplever at avdelingen ikke fungerer, vil fortsatt være den beste rettesnor for utdanning, trening og øvelser. Kompetent personell og erfaring i avdelingene vil være den beste investering for å lykkes i operasjoner – fremfor teknologi.
Moderne høyteknologi kan nok gi oss overtaket i konvensjonelle angrepsoperasjoner, men når vi skal inn og gjøre en jobb på bakken, blant sivile og et utall aktører i fremmede kulturer, er vårt personell den avgjørende faktor. Strategisk suksess eller fiasko i stabiliseringsoperasjoner avgjøres av vår evne til tverrkulturell kommunikasjon – i utvidet betydning; i kombinasjon med målrettet og kontrollert bruk av makt når det kreves. Evne til å rekruttere og trene våre dyktige kvinner og menn, som del av et team – etisk bevisste, selvstendige og fleksible – vil være en forutsetning. Den neste forutsetningen er å legge til rette for effektiv samtrening og god familiestøtte i samarbeid med lokalsamfunnet. Den tredje sentrale forutsetningen er tilstrekkelig antall avdelinger og soldater av alle grader, i forhold til pågående operasjoner. Personell og kompetanse blir altså en avgjørende faktor for strategisk suksess.
Integrerte operasjoner handler om at militær maktbruk – isolert sett – skaper flere problemer enn den løser, med mindre operasjonen føres frem til total og betingelsesløs kapitulasjon eller bruken av militær makt planlegges og gjennomføres som ett av flere element satt inn i en politisk kontekst. Evnen til å se forbi kamphandlingene, før operasjonene starter, og sikte mot best mulig utgangspunkt for stabilisering er kritisk for å unngå år med lavintensitets kamphandlinger og negativ utvikling. Økonomiske, juridiske, diplomatiske og administrative virkemidler må klargjøres før operasjonene starter. Samordning må skje straks kamphandlingene er over, under en sivil autoritet med ressurser og myndighet til å koordinere alle aktiviteter. Vi trenger å utvikle mekanismer og kapasiteter for denne tilnærming. Dette er mangelvare.
Tar vi utgangspunkt i de uttalte politiske ambisjoner, forteller regnestykkene oss at vi ideelt sett bør ha en hær bestående av to stående brigader. Strukturen bør ha minimum fem stående manøverbataljoner, samt taktisk støtte og forsyning tilpasset både strukturen og kontinuerlige styrkebidrag på to forskjellige steder. En slik struktur ville gi strukturelt grunnlag for å ivareta våre sikkerhetspolitiske ambisjoner med akseptabel personellslitasje, samtidig som vi også vedlikeholder og legger til rette for å videreutvikle brigadekompetansen; vårt minstemål.
Denne regjering er visjonær i sitt syn på Nordområdene. Visjonen bør også omfatte en avklaring på hvilket forsvar og hvilken forsvarsstruktur vi skal ha i Nord-Norge. Våre ansatte har opplevd mange år med seigpining i form av nedbygging litt etter litt. De fortjener så mye mer; vis meg den arbeidsgiver som kan fortelle om et personellkorps som vårt, preget av stå-på-vilje og endeløs lojalitet. Siden år 2000 har vi lagt ned en rekke leire i Sør-Norge og etablert et av Europas mest moderne treningssentre i Østerdal Garnison.
I Nord-Norge sliter vi fortsatt med gamle, dårlig vedlikeholdte kaserner, boliger og undervisnings-anlegg i mange leire. Vår utfordring til politikerne er derfor: Sats på Nord-Norge ved å gi oss midler til å renovere og fylle opp alle de leirene som allerede er der, eller midler til å investere langsiktig i personellet og deres familier ved å etablere moderne infrastruktur på færre steder. Det vil dessuten samtidig bidra til bedre kompetanseutveksling og gi avklaring for lokalsamfunnet slik at skoler, barnehager, buss- og flyruter får forutsigbart befolkningsgrunnlag.
Den senere tids politiske signaler gir grunn til forsiktig optimisme. Men det aller viktigste gjenstår; et langsiktig budsjett som står i forhold til de oppdrag, de ambisjoner, de belastninger, de opplevelser, den utvikling, de trusler, de fjell, det havområdet, de by- og bygdesamfunn, de gamle, de unge, Hæren skal forholde seg til. Det koster meg lite å beskrive Hæren med tre ord fra Heimevernet, verner, vokter, virker – i dag. Det koster meg mye mer å forholde meg til den realitet vi har foran oss.