- Forsvaret deployerer kanskje ikke så mange til operasjoner i utlandet som i første halvdel av 90-tallet, men så har vi også færre å ta av. Kvaliteten på de avdelinger vi deployerer hevdes å være bedre, uten at man har noe kvalitativ målestokk for det. Når ble det sist gjennomført en OPEVAL(operativ evaluering) for Hæravdelinger som deployerer?
Nå har det seg slik at forsvarsgrenene er redusert i størrelse jevnt over, men har beholdt det meste av sine operative kapasiteter. Disse tilbys for deployering til pågående og planlagte operasjoner i mer eller mindre løpende forpliktelser. Dette er selvsagt bra for nasjonen Norges anseelse blandt alliansepartnere og nå etterhvert FN og EU. Og, Norge må være med på å bidra til fellesskapet - skulle bare mangle.
Utfordringen jeg gjerne vil ta opp er det støtteapparatet som de operative avdelingene er avhengig av for å gjennomføre operasjonene. Det er dette apparatet forsvarsgrenene har kvittet seg med for å bevare “stridsevnen”, og skøvet det over på fellesinstitusjoner som FLO, FK KKIS, FKL og FSAN.
Når man så planlegger en deployering, inviteres de ovenfornevnte til å stille med nødvendige ressurser for å sikre tak over hodet, materiell, samband, mat, vann, drivstoff, transport og sanitet.
Altså, kapasiteter som ikke var nødvendig for stridsevnen. Nå overlevde noen av disse kapasitetene såvidt motorsagmasakren etter Stortingsmelding 42 - heldigvis. Men, bare for at man skulle kunne si at man hadde tilgjengelige ressurser i tilfelle uår og Gud forby: krig. Jeg sier heldigvis, fordi det kunne ha vært værre enn det er i dag. Jeg var selv med i MFU ORG som var forarbeidet til Stm 42, men når jeg ser tilbake på den prosessen fortoner den seg som å delta på vekkelsesmøte i T5PC, selv om ideen om å redusere antall baser fremdeles er fornuftig. Men, nå fikk man ikke til det i noen særlig grad og dermed måtte støttestrukturen bort.
Når man måler deployeringsevnen til de operative avdelingene forsvarsgrenene tilbyr for deployering, tar man utgangspunkt i at man har fem tilsvarende enheter i Norge for hver enhet man sender ut. Det er i hvertfall målet eller prinsippet og det er meget fornuftig, men styrkeforholdet skulle bare vært enda bedre 7 eller 8:1.
Når man så sjeler til det som ikke var så viktig for stridsevnen, men som man gjerne vil ha med seg ut og gjerne “i går”, er styrkeforholdet omvendt. Man har kanskje 1/5 eller 1/6 av den avdelingen som evt skal deployeres for å yte støtte til bevaring av stridsevnen. Og, det er ikke bare personellet man mangler, men også materiell og ikke minst budsjettmidler til å rekruttere, kle opp og trene avdelingene. Og når slike bagatellmessige problemstillinger blir presentert for problemløserne innenfor og utenfor murene på Akershus, blir man fort karakterisert som illojal.
Selv sitter jeg med disse utfordringene i Forsvarets Sanitet, som i henhold til oppdrag er forutsatt å blandt annet levere sanitetskapasiteter til FMO, både nasjonalt og i utlandet. Jeg jobber blandt dyktige og motiverte medarbeidere som står på nesten døgnet rundt for å skaffe tilveie det man ber om. Og, vi leverer noen av de beste sanitetsavdelingene i verden sier våre allierte venner i hyggelig lag, og jeg er enige med dem. Jeg har selv tilbragt tid i 5 misjoner for FN og NATO, har sett både det ene og det andre, og det er ikke alltid de største er de beste!
•
04.03.07
•
Aktuelle artikler
(2) Kommentarer • (485) Trackbacks •