Norske politikere er i ferd med å gjøre den samme feilen som ble gjort i forkant av annen verdenskrig, nemlig å desimere Forsvaret til en størrelse hvor det ikke lengre er i stand til å utføre en stats viktigste oppgave: Å beskytte sitt folk. Uten at jeg vil bidra i en politisk debatt synes regjeringen Stoltenberg å vise den samme unnfallenhet som regjeringen Nygaardsvold gjorde før krigen.
Det bevilges for lite penger til Forsvaret, særlig til Hæren og Heimevernet (HV) – førstnevnte kan i følge tidligere GIH Robert Mood knapt forsvare en bydel i Oslo, og HV er så dårlig trent at det ikke kan sies å være operativt. Kongeriket Norge har dermed per i dag ikke et relevant landforsvar, en sannhet som dessverre er ukjent for de fleste av de som stemte på dagens regjering.
Enkelte hevder at behovet for et sterkt forsvar er redusert som følge av et endret verdensbilde og den kalde krigens slutt. Dette er etter mitt syn i beste fall naivt – Norge har i høyeste grad et behov for å være i stand til å hevde suverenitet over eget territorium og egne naturressurser i dagens situasjon. Og selv om verdenen i dag hadde vært rosenrød er det slik at det å bygge ned Forsvaret kan gjøres i løpet av få år,mens det å bygge det opp igjen kan ta mange tiår – og innenfor en slik periode kan verdensbildet endre seg betraktelig i nasjonens disfavør.
Heimevernet, som er Norges territorielle militære styrke, forsømmes dessverre når nødvendige midler til trening av soldatene skal bevilges. Da forrige GIHV gjennomførte sin kvalitetsreform og reduserte HV fra 80.000 til 45.000 soldater var det en riktig beslutning, forutsatt at det man sparte ble pløyet tilbake til HV i form av bedre utstyr og økt treningsaktivitet. Intensjonen bak denne reformen er imidlertid ikke fulgt opp av politikerne, og HV har i dag kun penger til å øve om lag 20 % av styrken årlig.
En trenger ikke ha overutviklede tankeevner for å skjønne at en soldat som trenes 3-4 dager hvert 5. år vil komme dårlig ut av en skarp situasjon i selskap med en godt trent motstander. Det er direkte uansvarlig å sende en person som i utgangspunktet er en utrent sivil tobarnspappa med grønne klær i døden, fordi norske stortingspolitikere ikke har ryggrad til å bevilge det som må til for at han skal gis forutsetning for å overleve. Dermed tvinges trolig ansvarlige militære sjefer i HV til å beslutte at en liten del av styrken skal få en noenlunde adekvat trening, mens resten av styrken ikke øves i det hele tatt – i realiteten en ikke planlagt ytterligere nedbemanning av HV.
Det behøves cirka 250 millioner, eller 7,2 % – syv komma to promille – av dagens forsvarsbudsjett for å få til en forsvarlig årlig trening av HV-strukturen. Hvor ligger politikernes prioriteringer når de velger å bruke 277 millioner på ”kulturelle og allmennyttige forhold” i stedet for å trene landets territorielle forsvarsstyrke? Og hva skal vi med 550 millioner i økning til ”felles ledelse og kommandoapparat” (kontorpersonell i lave brune sko) når det knapt finnes en styrke å lede?
Jeg registrerer videre at det foreslås en sammenslåing av Hæren og Heimevernet til én våpengren (Dagbladet, 22. april av forskere fra IFS). Etter å ha lest artikkelen flere ganger er jeg ennå ute av stand til å finne noen reell positiv effekt av en slik løsning.
Bortsett fra at hærsoldaten og HV-soldaten har grønn kamuflasjeuniform og ikke flyr eller befinner seg på vannet er de så ulike som noen kan bli: De har ulike oppdrag, ulik alder, ulik erfaringsbakgrunn, ulikt utstyr, ulik lokalkunnskap, ulik grad av spesialisering og de er disponible med ulik hyppighet og varighet. De trenger følgelig helt ulik trening, noe som i dag ivaretas (gitt at den finner sted) av GIH og GIHV med respektive utdanningskorps. Operativt fungerer det allerede slik at de begge ledes av FOH, noe det også øves på. Den foreslåtte fusjonen synes dermed helt meningsløs og innspillet er kun egnet til å fjerne fokus fra det egentlige problemet, nemlig regjeringens manglende evne til å bevilge de penger som er nødvendig.
Dersom Norge skal ha et troverdig og relevant forsvar må vi betale hva det koster. Vi må øke bevilgningene til Forsvaret, dimensjonere tildelingene av penger til oppdragene og øremerke 1,25 milliarder 2010-kroner (indeksregulert fra år til år, basert på dagens oppdrag) til Heimevernet. Vi må skape en forutsigbarhet som gjør det mulig å planlegge utdanningen av et troverdig landforsvar i Norge. Dette er den eneste måten politikerne kan ivareta sin aller viktigste oppgave på, – slik de selv har formulert det på regjeringens egne hjemmesider: Å gi det norske folk sikkerhet!
Jan-Eirik Lindberg Kaptein Sjef HV-16001