Hæren som historisk sett mer eller mindre har vært Forsvarets ryggrad, fremstår i dag som en sterkt falmet stolthet.
Trusselbildet har riktig nok forandret seg radikalt de siste 10-årene, og da også Stortingets vilje til å finansiere en relativt stor mobiliseringshær. Derfor har brigade etter brigade blitt lagt ned, inntil vi i dag står igjen med kun én brigade, samt noen bataljoner med støttefunksjoner. Mobiliseringshæren som skulle forsvare vårt land og våre nasjonale ressurser er dermed en saga blott, og Hæren er nesten redusert til kunå være en produsent av det som populært kalles ”hurtig gripbare innsatsstyrker” på bataljons størrelse. Disse skal kunne delta i internasjonale operasjoner, ledet av enten NATO eller FN. Som kjent har vi i dag en bataljon stående i Afghanistan(ISAF).
En liten hær er helt avhengig av moderne og høyteknologisk materiell for å kompensere for manglende personellstyrker. Vår hær har da også til en viss grad fått slikt moderne materiell, på like linje med de andre forsvarsgrenene. Men mange frykter ytterligere reduksjoner i Hærens drifts- og materiellinvesteringsbudsjett, rett og slett fordi Sjøforsvarets MTB- og fregattprosjekt, i tillegg til Luftforsvarets enorme fremtidige investering i nye kampfly, vil legge beslag på store deler av investerings- og driftsbudsjettet i mange år fremover. Selv med et svært dyktig befalskorps og motiverte soldater og vervede, sliter Hæren i dag med å løse de pålagte oppgaver, for mangelen på både personell og operativt materiell er påtagelig. Debatten om verneplikt og/ eller en profesjonalisering av Hæren herjer, og Forsvarets politiske og militære ledelse snakker ofte om brigadens 3 manøverbataljoner. Virkeligheten er dessverre en litt annen. På grunn av beordringer til eksempelvis Afghanistan, mangler de tre bataljonene så mye personell at de til sammen ikke har en størrelse på mer enn snaue 2 bataljoner. Personellmangelen fører til et betydelig merarbeid på befalet som driver tjenesten her hjemme, et arbeidspress som nå sliter kraftig på personellet. I tillegg er det frustrerende og lite motiverende for personellet når driftsbudsjettene ikke tillater at det gjennomføres nødvendige feltøvelser og skyteøvelser, en nødvendighet for å gjøre soldatene og dermed bataljonene operative. Dette kan i verste fall gå utover sikkerheten, og det må vurderes om det er forsvarlig å sende soldater til Afghanistan med manglende grunnferdigheter. Dessuten er mye av det tyngre materiellet nedslitt, og stadig inne til vedlikehold.
Forsvarsministeren, Forsvarssjefen og Generalinspektøren for Hæren (GIH) har alle uttalt og oppfordret til en ny åpenhet rundt Forsvarets virksomhet. Denne artikkelen setter disse uttalelsene på prøve, når offiserer fra de tre manøverbataljonene i Offisersbladet for første gang snakker ærlig og åpent ut om hvordan de oppfatter situasjonen i sine respektive avdelinger. Offisersbladet har også fått svar fra statssekretær Espen Barth Eide på sine kritiske spørsmål. For å gi artikkelen mer faglig tyngde og bredde, håper jeg at innleggene til Forsvarssjef Harald Sunde, GIH Per Sverre Opedal, tidligere forsvarssjefer Sverre Diesen og Sigurd Frisvold, kan gi leserne et ærlig bilde av Hæren i dag. Jeg håper også at artikkelen kan bidra til at vi nå kan få en åpen og faktabasert debatt om Hæren i dag, og hvordan vi vil at Hæren skal se ut i fremtiden.
Einar Holst Clausen Redaktør Offisersbladet