Den minste forsvarsgrenen (personellmessig) er også den mest spesialiserte og kostbare å drifte.
Med sine F-16, C-130J Hercules, P-3C Orion, Sea King, Bell 412, Lynx, DA-20 Jet Falcon, SAAB skolefly, samt luftvern (NASAMS) og avanserte radarstasjoner i et kontroll & varslingssystem, forvalter Luftforsvaret høyteknologisk materiell til hundretalls milliarder kroner.
Luftforsvaret har da også mange utfordringer som må løses. For Luftforsvaret utdanner blant annet ikke nok flygere, og de er i desperat mangel på teknikere til å vedlikeholde flyene. Mangelen på teknikere skyldes pålagte begrensninger i antall årsverk og interne prioriteringer i FLO. At flere av Luftforsvarets flytyper for lengst har nådd anbefalt levetid, og utgiftene til vedlikehold stadig tar større del av driftsbudsjettet, representerer også et meget stort problem. Det truer faktisk den luftoperative beredskapen. For selv om Luftforsvaret utvilsomt har svært mange dyktige og tjenestevillige soldater og offiserer, kan selv den mest motiverte medarbeider bli frustrert, når pengesekken er for liten, materiellet er overmodent for utskiftning, og arbeidsoppgavene for mange i forhold til personellressursene.
Det er et faktum at flere av Luftforsvarets flystasjoner/avdelinger har manglende personellressurser i forhold til de pålagte oppdrag.
Likevel klarer de å løse sine oppdrag, rett og slett fordi de ansatte har høy arbeidsmoral, er glade i jobben sin, og driver ren ”dugnadsjobbing” for å løse pålagte oppgaver. Her er det to faremomenter. For det første, så sliter de ansatte seg helt ut, noe som igjen får konsekvenser for deres familier. Enkelte jobber nesten 1, 5 årsverk, og det kan stilles spørsmål om dette på mange måter en misforstått lojalitet, som til slutt slår tilbake på både den ansatte og Luftforsvaret. For det andre, kan forsvarets politiske- og militære ledelse bli forledet til å tro at alt er i skjønneste orden, og således lar det bli en ”sovepute”. Her bør GIL tydeliggjøre den faktiske situasjonen.
Helikopterbidraget Norwegian Aeromedical Detatchment(NAD) i Afghanistan med 3 Bell 412, er et typisk eksempel. Oppdraget legger beslag på materiell- og personellressurser, noe som går ut over nødvendig øving og oppdrag her hjemme. (Her ligger det selvfølgelig en klar prioritering fra Luftforsvaret, at sikkerheten til soldatene i Afghanistan skal ha høyeste prioritet). Uansett er det en ekstrabelastning for de teknikerne som gjør tjeneste i Afghanistan. Men arbeidsmengden for de som er igjen ved skvadronene her hjemme, nødvendigvis blir større.
Våre F-16 kampfly har gjort en fantastisk tjeneste i 30 år, og er nå blant verdens mest avanserte på grunn av oppdateringene etter MLU (Mid Life Update). Men alderen tynger våre F-16 kampfly, og Luftforsvaret har i realiteten bare 15-20 operative F-16 til enhver tid.
De andre står på bakken med feil og mangler, er inne til oppdatering, eller får et sårt tiltrengt vedlikehold (som øker i omfang i takt med flyets alder). Det er ikke forsvarlig å strekke levetiden så mye lengre enn det som allerede er gjort. Samtidig ryktes det nå at Norge har blitt forespurt om å sende et nytt F-16 bidrag til Afghanistan. Et nytt oppdrag i Afghanistan, som eventuelt vil legge beslag på 3-4 F-16 maskiner med piloter, teknisk personell, samt andre støttefunksjoner.
Slike oppdrag gir riktig nok verdifulle erfaringer, men kan også gå ytterligere ut over den nasjonale beredskapen. Men i følge kilder Offisersbladet har vært i kontakt med i det operative miljøet i Luftforsvaret, vil et slikt oppdrag også gi et sårt tiltrengt løft for hele kampflymiljøet.
Den høyteknologiske og unge forsvarsgrenen sliter dessverre også med følgende: - Luftforsvarets/fregattvåpenets nye helikopter NH-90 skulle vært på plass for over 3 år siden, men lar fortsatt vente på seg. Koordinering og utdanning av teknikere på NH-90, har blitt en utfordring. Dessuten kan det bli problematisk at seks NH-90 helikoptre skal være på fregatter som opererer ut ifra Haakonsvern i Bergen, når hovedbasen for NH-90 skal være på Bardufoss. Skal fregattenes NH-90er fly til Bardufoss for vedlikehold? - Den medievante 330 skvadron flyr fortsatt med sine ”veteran” Sea King helikoptre, fordi byråkratiet i Justisdepartementet (som har ansvaret for anskaffelsen) ikke klarer å bestemme seg hva hvilket redningshelikopter vi skal ha i fremtiden. Planlegging og utdanning av teknisk personell, samt kursing av flygere til de nye redningshelikoptrene, er selvfølgelig umulig, når Luftforsvaret ikke får vite hvilket helikopter som blir valgt.
- Våre maritime overvåkingsfly P-3C Orion, har selv etter flere modifikasjoner og oppdateringer, også nådd tiden for utskifting. Vår Orion må imidlertid operere helt frem til 2022-2027, men da må det påregnes betydelige vedlikeholdskostnader. Vil forsvarsbudsjettet tåle enda en stor nyinvestering i 2022? - Sett i forhold til budsjettet, så har Luftforsvaret for mange baser, men klarer ikke å redusere sin basestruktur. I stedet opplever ansatte en opprivende og til dels splittende debatt om valg av Hovedflystasjon(er), der ingrediensene er to spiseskjeer distriktspolitikk, én spiseskje ordførerkrig, én spiseskje med føringer fra Luftforsvarets ledelse, samt noen dryss med lemfeldig omgang av fakta.
La oss håpe at Forsvarsdepartementet klarer å skille mellom fakta, og det mange hevder at FS-07 var, nemlig en fagmilitær bløff.
- Flere av flystasjonene i Luftforsvaret er mer eller mindre betalt og bygget opp ved hjelp av NATO-midler.
Flere hangarer og sheltere er imidlertid nå i så dårlig stand at det bør bygges nytt. I tillegg er tankanleggene for flydrivstoff (fra 50-tallet) ved flere flystasjoner, i så dårlig forfatning(rustskader/lekkasjer), at de av sikkerhetsmessige og miljømessige grunner, snart må stenges. Dette er Forsvarsbyggs ansvarsområde, et ansvar de har forsømt!
- Debatten rundt Luftforsvarets lederutvelgelse til toppstillinger debatteres livlig. Er det kun flygere som kan inneha toppstillinger? Har Luftforsvaret en lederutvelgelse som henger igjen fra 1940-45 årene, der alt handlet om Spitfirepiloten og hans fly, og alt annet var å regne som støttefunksjoner? Dette var min lille innledning. Jeg håper artikkelen kan bidra til å belyse ulike sider av dagens Luftforsvar, og kanskje stimulere til en åpen debatt, som forhåpentligvis fører til noe positivt for dyktige ansatte i en forsvarsgren som absolutt fortjener det beste.
Einar Holst Clausen Redaktør Offisersbladet